Det er ikke riktig at ansatte skal stå i korridorene å gråte på grunn av stort arbeidspress, skriver Oscar Aaslund Hovin i dette debattinnlegget.   Foto: Espen Bakken

Dette er uverdig, både for brukeren og den ansatte

En god venn av meg jobbet på sykehjem. Etter noen måneder i vikariat, fikk hun tilbudt 100 prosent fast stilling. Hennes møte med sykehjem var fylt av administrative oppgaver, underbemanning og en følelse av å knapt ha hodet over vannet. Som nyutdannet ville hun bruke og utvikle sin fagkompetanse. Det fikk hun ikke. Hun valgte seg bort og satset på et annet fagfelt, for å ikke gå under selv. Hun er ikke alene om dette – kommuner sliter med å beholde fagkompetanse.

LES OGSÅ: Å bli gammel

Hva ønsker vi av fremtidens tjenester? Nordmenn blir eldre, får flere diagnoser og har større behov for komplekse tjenester. Mens hjemmebaserte tjenester i gamle dager kunne ta med alle sine to, tre pasienter på tyttebærplukking, er saken nå helt annerledes. Kommunens hjemmebaserte tjenester og helseinstitusjoner håndterer pasienter som tidligere har vært forbeholdt sykehusenes mest avanserte avdelinger. Varme hender er ikke viktigst, jobben krever kompetente hoder. De kompetente hodene ønsker å utvikle seg faglig. Får de ikke det, forsvinner de – en etter en.

Flere kommuner velger å leie inn konsulenter fra ymse selskap som skal gå gjennom organisasjonen og se hva man skal gjøre for å spare penger. Tiltakene kles ofte i fine ord som: Effektivisering, ressursutnyttelse og å jobbe smartere. I stor grad tror jeg ikke på noen av disse ordene. For hva skjer etter konsulentene har levert sine fine rapporter og kommunestyrene har vedtatt de nye tiltakene? De ansatte må løpe raskere, får mindre tid til hver enkelt og avslutter vakta med verkende føtter, strekkmerker i hjertet og høye skuldre, noe som igjen fører til økning i sykefraværet. Det fungerer godt for økonomien på kort sikt, men på lang sikt er det like effektivt som å pisse i buksa for å holde varmen.

LES OGSÅ: Da jeg ble fysisk syk, fikk jeg hjelp med én gang. Når jeg sliter psykisk, når jeg ikke frem

Nå er kommuner over det ganske land i gang med årets budsjettforhandlinger. Helse- og omsorgstjenestene koster penger å drive både nå og i fremtiden. Hvor raskt skal helsefagarbeideren, sykepleieren og vernepleien løpe for å opprettholde forsvarlige tjenester? Jeg tror ikke at dårligere bemanning, effektivisering og marginaliserte tjenestetilbud er riktig medisin for hvordan vi skal møte det fremtidige samfunnsbehovet. Målet bør være en helse- og omsorgstjeneste hvor innbyggeren er i fokus og hvor innbyggeren får riktige tjenester til riktig tid av ansatte med riktig kompetanse. Mennesker blir syke, folk trenger hjelp på tross av hva kommunene vedtar.

Jeg har ikke fasiten for hvordan vi kan forbedre framtidens helse- og omsorgstjenester, men jeg tror at heltid, bemanning, kompetanse og ledelse er fire viktige stikkord. 75,8 prosent av de ansatte som jobbet turnus i kommunale helse- og omsorgstjenester, jobbet deltid i 2018. Hadde jeg blitt syk, ville jeg hatt hjelp av en heltidsansatt som kjenner rutiner, prosedyrer og meg som pasient. Bemanningen i tjenestene må opp. Det er ikke riktig at ansatte skal stå i korridorene å gråte på grunn av stort arbeidspress. De skal slippe å velge mellom pause eller å rykke ut på oppdrag til en innbygger som trenger akutt bistand.

LES OGSÅ: Hospice-avdelingen i Malvik må videreføres

Det er ikke riktig at seks personer skal ha ansvar for 40 brukere på et sykehjem, slik vi vet skjer i Helse-Norge i dag. Det er uverdig, både for de 40 brukerne og for de seks ansatte som ikke har mulighet til å utøve sitt fag og gi omsorgsfull hjelp. Kompetansen må opp på alle nivåene i tjenesten og det må settes av midler til at ansatte faktisk har tid og mulighet til å øke kompetansen. Det må også satses på ledelsen i helse- og omsorgstjenestene. Ledere skal bli satt i stand til å lede med faget i fokus. Ledere i helse- og omsorgstjenesten bør satses på like mye som skoleledere. Dette koster, men det er nødvendige grep for å sikre forsvarlige tjenester.

Det er ikke mulig å legge opp til sikre budsjett i helse- og omsorgstjenestene. Behovene endres fra dag til dag. Mens budsjettene kuttes, må ansatte løpe raskere. Da gjenstår det store spørsmålet: Hvor raskt må man løpe for å opprettholde forsvarlige tjenester?

Om debattanten: Oscar Aaslund Hovin (26) jobber som helsefagarbeider i en kommune. Han har tidligere jobbet med eldre og mennesker med utviklingshemming, men arbeider i dag med barn og unge. Han er spaltist i Fagbladet og har hatt ulike verv som tillitsvalgt i Fagforbundet.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Det er ikke riktig at seks personer skal ha ansvar for 40 brukere på et sykehjem, skriver innleggsforfatteren.  
        
            (Foto: HEIKO JUNGE NTB)

Det er ikke riktig at seks personer skal ha ansvar for 40 brukere på et sykehjem, skriver innleggsforfatteren.   Foto: HEIKO JUNGE NTB