For mange medfører debatt og medieoppslag om leve-verdig og ikke leve-verdig liv både stor sårhet og utrygghet, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Shutterstock

Behandle, lindre og trøste. Respekt, trygghet og tillit

Behandle, lindre og trøste og å skape trygghet og tillit er fundamentet i alt helsefaglig arbeid. Det gjenspeiles i Helsepersonelloven som regulerer alt helsefaglig arbeid og i de yrkesetiske retningslinjer for alt helsepersonell; helsefagarbeidere, psykologer, sykepleiere og leger.

Helsepersonelloven har som formål å bidra til sikkerhet for pasienten og kvalitet i helse og omsorgstjenesten. Loven skal videre bidra til tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten. Helsehjelp er definert som enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: Aktiv dødshjelp

Helsepersonelloven og de fagspesifikke yrkesetiske regler bygger på den hippokratiske ed, også kalt legeløftet. Kort oppsummert; behandle, lindre og trøste. Eller, som det også står; i de hus jeg kommer skal jeg komme til de sykes beste, og enhver bevisst urett eller skade skal ligge meg fjernt (oversatt av Eirik Welo).

Fundamentet i alt helsefaglig arbeid er å hjelpe pasientene til å mestre de utfordringene livet gir, å møte menneskers behov for liv og helse (World Medical Association). Sykepleiernes yrkesetiske regler varmer; respekt for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet, barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene. Fremme helse og forebygge sykdom, understøtte håp, mestring og livsmot hos pasienten, ivareta pasientens behov for helhetlig omsorg, respektere pasientens integritet og ikke utnytte pasientens sårbarhet.

LES OGSÅ LEDERARTIKKELEN: Aktiv dødshjelp er ikke løsningen

Yrkesetiske retningslinjer kan ikke gå på tvers av grunnleggende prinsipp i allmenmoralen, for eksempel det at vi ikke skal ta liv. Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020-2025 har da også en nullvisjon, en forpliktelse om å jobbe ut fra at vi ikke har noen å miste.

Sånn sett kan vi som helsepersonell være trygge på at vi står på solid og urokkelig grunn i vårt arbeid med å behandle, lindre og trøste, og at vår gjerning stopper der. Som Hippokrates sa; hvis jeg overholder denne eden og ikke bryter den, la meg bli æret for min livsførsel og min kunst av alle mennesker for alltid. Men hvis jeg bryter eden og sverger falskt, la det motsatte av dette skje.

Slås det en sprekk i et bærende fundament, blir sprekken alltid større og fundamentet svekkes. Det gjelder for samfunn og også for hver enkelt av oss. Om vi trår over grenser, flyttes merkesteiner.

Overlege (nå pensjonist) Olav A. Haugen viser i sitt innlegg i Adresseavisen at utglidning har skjedd i de land som har tillatt aktiv dødshjelp. Han nevner Nederland hvor «psykiatriske pasienter inklusive demente, nevrologiske pasienter og barn med grove fysiske handicap» nå er inkludert. I så fall kan handlingen umulig være utført med informert samtykke.

Vi må være oppmerksomme når ords betydning endres. Det blir ofte gjort for å tåkelegge det som egentlig skjer og følgene av det.

For mange medfører debatt og medieoppslag om leve-verdig og ikke leve-verdig liv både stor sårhet og utrygghet. Det er sterke assosiasjoner knyttet til begrepet ikke leveverdig. For de fleste er det en vesensforskjell mellom det å avslutte medisinsk behandling og det å aktivt avslutte et liv.

Vi er alle ansvarlige for våre handlinger. Verken vi, eller noen komite av jurister, økonomer, administratorer eller fagkyndige har kunnskap eller rett til å bestemme hva som er et liv verdt å leve eller avslutte. Domstoler og jurister er mennesker som oss.

Helsepersonells tro på at de selv kan bestemme over liv og død har ført til massedrap en rekke steder, i mange land. I Norge skjedde det i Orkdal i Nesset-saken, med all den sorg og fortvilelse det også medførte for de etterlatte, pårørende.

LES OGSÅ: Døende pasienter har fått to uker på å komme seg ut

LES STATSEKRETÆRENS SVAR: Regjeringen styrker tilbudet ved livets slutt

Alt for mange i vårt samfunn føler (urettmessig) at de ikke er til nytte. De er fortvilet og ser ikke mening med livet, føler usikkerhet og utrygghet. Mange forhold i vårt samfunn og i våre holdninger og handlinger legger dessverre sten til denne børen.

Samtidig har vi i Norge alle ressurser til å kunne gi god behandling, rehabilitering, tilrettelegging ved funksjonssvekkelse, meningsfullt arbeid og aktivitet, god omsorg og pleie, og lindrende og trygg behandling i livets sluttfase.

Nærhet, omsorg og trygghet er avgjørende i lindrende behandling. Kunnskap og kompetanse, dvs. kvalifisert og tilstrekkelig personale koster. Vi må alle kreve en fordeling som sikrer nødvendige ressurser til god behandling også ved livets slutt. Vi må ikke godta at de som har minst og de som har det vanskeligst skal få enda mindre, få det enda vanskeligere slik vi ser skjer i nedlegging av Lucas Hospice i Malvik omtalt i Adresseavisen 23.10.

Det heter at: Vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve (Per Olov Enquist). Når livet blir vanskelig er det alltid også gode hjelpere omkring oss som vil gjøre alt de kan for å lette børen, hjelpe oss videre i livet.

Vi ønsker selv å bestemme over våre liv og det skal vi selvsagt respektere. Det er imidlertid etiske og lovmessige begrensninger i hvilke tjenester vi kan kreve av andre. Det må vi også respektere.

LES OGSÅ: Nytt tilbud for døende pasienter: - Vi kan lage ro rundt dagene

Aktivt å ta liv er ikke forenlig med vårt, helsepersonells grunnleggende verdigrunnlag og oppgave. Det er heller ikke forenlig med den trygghet og tillit vi som helsepersonell er avhengige av for å kunne gi nødvendig helsehjelp.

Når vi som helsepersonell har gjort vårt beste i å behandle, lindre og trøste, da er vårt arbeid gjort. Min erfaring, som pårørende og lege, er at det gir oss trygghet og styrke til veien videre.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter