Stygge Trondheim?! Ta dere en lykkepille!

26. oktober skrev kommentator Trygve Lundemo at «de» vil klage på den ensformige, svarte og grå nye bebyggelsen i byen, med form som en brunost. Innledningsvis står det også «det var verre før». Kommentaren er også vinklet på politikerne i formannskapet som skal ta stilling til om nødvendigheten av et råd for byarkitektur som skal hjelpe planleggere og politikere i byggesaker. Onsdag har Høyres Trygve Bragstad en kronikk med overskriften «Arkitektur i Trondheim: Det bygges for mye stygt». Han ønsker at folk skal valfarte til vakre bygg i Trondheim. Et flott ønske.

For oss som har levd noen år, er det fristende å si seg enig med Lundemo at «det var verre før». Når det gjelder Bragstads kronikk, blir det som å spørre: Er Eiffeltårnet stygt eller pent? Eiffeltårnet er ren ingeniørkunst, selve symbolet på den franske staten, og en av verdens største turistmagneter. Vi kan ta den videre: Er Rockheim stygt, tøft eller pent? Er det malplasserte tårnet på vår største turistmagnet, Nidarosdomen, pent eller stygt?

LES OGSÅ: Arkitektur i Trondheim: Det bygges for mye stygt!

Hvis vi skal gå skikkelig langt tilbake, må vi ta i betraktning at bryggerekkene, byens stolthet nest etter domen, var oppført som lagerskur for fiskemottak. Teglverket på Bakklandet var et gedigent åpent sår med en rykende industriproduksjon i midten, TMV (Solsiden) var et grått, skittent og støyende skipsverft, smelteverket på Lilleby lå der i all sin «svarte funksjonelle heslighet» og spydde røykt og tungmetaller over hele byen. Vi kan fortsette med papirfabrikken på Ranheim med sin åpne og stinkende «lut-elv», grisestygge Ila jern, sliten bolig slum på Skitbyen og Pappenheim, Møllenberg og Buran, byens første drabantbyer med 30-40 kvadratmeter store leiligheter som hver seg huset 10-12 personer. De var, alle som en, gedigne brannfeller med utedo og tilholdssted for hussopp og tusentalls rotter. Ja det er fristende å si det var verre før. Det vi ikke ofrer en tanke, er at alt det ovenfor som ikke er revet i dag, er det vi ser på som selve identiteten til Trondheim. Vi må ikke glemme at denne bygningsmassen faktisk var basisen til at vi i dag kan smykke oss med landets vakreste by. Både de gamle næringsbyggene og boligene var selve grunnlaget for at vi i det hele tatt så emningen av en stor liten by ved elvemunningen av Nidelva.

LES MER: La oss kalle en spade for en spade: Bil forpester ethvert bysentrum

Byutvikling, her oppe under iskanten, var fram til 60-70-tallet stort sett en praktisk tilnærming mellom trafikk, industriarbeidsplasser, handel, kultur og boliger. Sett i dagens lys med all verdens krav i planprosesser til teknisk forskrift, estetikk, miljø og stedtilpasning, har aldri bryggerekka, Bakklandet, eller Møllenberg blitt bygget. Et lite tankekors ...!?

Hvor er alt det nye stygge? Et pulserende Solsiden, et levende «Bakkland», et unikt og oppgradert Møllenberg, en rekke kanonfine næringsbygg langs Elgesetergata, på Sluppen, Brattøra, Rosten, Torgård, «Nye» Britania, enkeltvis totalrenoverte nye handels og næringsbygg i sentrum, service sentret ved domen, Lade gård, Ladekaia, nye boliger og nærings areal på Lilleby, Nyhavna, Grilstad, Granås, Bergheim og Heimdal. Til og med den slitne hangaren på Lade er utrolig godt «konservert». Den nye katolske kirka på Elgeseter, kanskje byens fineste bygg.

LES OGSÅ: Det nitriste moderne Trondheim

Dette er stort sett i privat regi. Rosinen eller rettere sagt rosinene i pølsa er det offentlige bidraget. Et gedigent nettverk av gang, sykkelstier og snarveier, så funksjonelt at kuperte Trondheim nå er sykkelby nummer én i Norge, Strindheimtunellen som skåner halve østsiden for gjennomgangstrafikk. Tunellen i Ila som sammen med den påbegynte videreføringen av brua og tunellene på Sluppen gjør det samme på vestsiden. Ladestien, elvepromenadene, strandpromenaden fra Brattøra mot Ila, gågater, nettverket av stier i Estenstad og Bymarka, opptråkka skiløyper, rulleskiløyper, nye St. Olav, en tsunami av nye eller nyrenoverte skoler, verdens fineste videregående skole på Heimdal, et stort antall nye superfine barnehager. Pirbadet, Svartlamon og Rockheim. Helhetlige, strøkne fellesfunksjoner som gatebelysning, buss skur, små og store grøntareal. Et helt nytt Metrobuss system som i all hovedsak fungerer perfekt, Trondheim Spektrum, som mot alle sannspådde dommedagsprofeter viser med all tydelighet at det går an å etablere en storstue plassert slik at brukerne når stedet til fots fra sentrum, og med buss og bane fra alle byens sider.

Gikk du glipp av folkemøtet om byutvikling? Se hele sendingen her.

Jeg har sikkert glemt en hel masse, men sist og ikke minst må nevnes det nye Torget. En helt uovertruffen møteplass som nå syder av liv. Oppi denne «Pandoras eske» av vellykket byplanlegging og politisk håndverk finner vi grinebiterne, de evige protestantene som ikke evner å se alt det fine vi omgir oss med. Eller enda verre, ikke evner å sette pris på dette. Finnes det en liten kime til krangel og mishag så kaster de seg umiddelbart over sitt «nye bytte». Vi som leser denne avisa, får servert to tydelige representanter for «protestantene». Den første er kunstneren fra Byåsen som i sinne griser sammen barnehagemalerier av ordfører og administrasjon, som etter mitt syn har gjort jobben sin meget bra. Den andre er den «ambulerende byplansjefen» arkitekt Ole Wiig. Sistnevnte bor til opplysning i Oslo. Disse gis spaltemeter, der de raljerer over hvor stygg byen er.

Vi må også huske at det sitter hundrevis av svært kvalifiserte arkitekter i denne byen og formgir. Alle av disse har selvsagt sin egne definisjon av hva som er pent og ikke. I den ene enden må alle bygg tilpasses en hel bibel av nasjonale forskrifter som hemmer kreativiteten, og på den andre, lokale veiledere og forskrifter som tar livet av mye av det som er igjen. Hvis det nå skal etableres et regionalt «råd» som skal bestemme hva som er pent og ikke, kveler vi det siste av personlig engasjement og talent. Skal vi så videre kategorisere hva som er akseptert og pen kunst, skuespill, litteratur og mote?

«Vi må protestere,» sier Lundemo. «Come on man,» som Joe sier i Ameriken: Ta dere en lykkepille. Trondheim er og blir en kjempefin by, finest i Norge, spør du meg. Nå må vi i mye større grad begynne å gi uttrykk for, og i tillegg sette pris på det privilegiet det er å kunne bo her. For de som føler at tapet av Siemens bygget på Sluppen, smelteverket på Lilleby, den gamle Nidarøhallen og den gamle «klagemuren» mellom TMV og Innherredsveien bli for stort, foreslår jeg at de kan gå sammen å bygge en kopi av Siemensbygget oppe på slagghaugene på Røros, og flytte dit.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter