Bjørn Dæhlies popularitet i 90-årene sto ikke mye tilbake for Petter Northugs 15-20 år senere. Til forskjell fra Northugs kontroversielle image fremsto Dæhlie som regel alltid snill og grei, et image han stort sett har klart å vedlikeholde også i årene som har fulgt, skriver Arve Hjelseth. Bildet er tatt i 2010.   Foto: Kim Nygård

Når jeg skriver «Bjørn Dæhlie» inn i Google, kommer «Bjørn Dæhlie forretningsmann» opp som første forslag

Idretten er blitt et tidsbilde på trekk ved den mer generelle samfunnsutviklingen.

Forleden ble det kjent at skikongen Bjørn Dæhlie melder flytting til Bø i Vesterålen. Noe av bakgrunnen er at Bø har redusert formuesskatten, en skatt Dæhlie også tidligere har uttrykt sterk motstand mot.

Dæhlie er en av våre virkelig store skihelter. Hans popularitet i 90-årene sto ikke mye tilbake for Petter Northugs 15-20 år senere. Hans vinnervilje og evne til å tyne ut de siste kreftene er berømt, men til forskjell fra Northugs kontroversielle image fremsto Dæhlie som regel alltid snill og grei, et image han stort sett har klart å vedlikeholde også i årene som har fulgt.

LES OGSÅ: Dæhlie flytter til Vesterålen. Lavere formuesskatt ble avgjørende

Dæhlie var blant de aller første langrennsløperne som til fulle visste å forstå seg selv som en merkevare. Han var forretningsmann til fingerspissene mens han ennå var aktiv, og skjønte tidlig hvordan man bør opptre for å synliggjøre sine egne sponsorer.

Etter tremila i VM i Trondheim i 1997, gjorde NRK et intervju med bronsevinneren Thomas Alsgaard i målområdet etter konkurransen. I det intervjuet starter, dukker det opp en nordmann fra støtteapparatet og plasserer en lue på Alsgaards bare hode. Alsgaard røsker den irritert av seg. Bakgrunnen her var naturligvis at sponsorlogoen på lua inngikk i forbundets avtale. Dæhlie ville aldri ha gjort det samme som Alsgaard, og Alsgaard tenker vel også annerledes i dag.

LES OGSÅ: Dette var ikke særlig sjarmerende

I boka Gulljakten sørget Dæhlie også for å gi rikelig plass til sponsorene, et stykke på vei er boka markedsføring av Bjørn Dæhlie og hans samarbeidspartnere. Siden styrket han merkevaren gjennom en kleskolleksjon, og senere har han blant annet satset tungt på eiendom.

For idrettsheltene kan forretningskarrieren få en flying start. Idrettsprestasjonene har jo allerede sørget for mye av markedsføringen. Men i Dæhlies tilfelle er det også forretningsvirksomheten som har påført ham noen få riper i lakken. I 1998 ble det avslørt at klærne som bar hans merkevare, var produsert under svært uverdige forhold, og koblingene til næringslivstopper som Kjell Inge Røkke (Dæhlie fløy med Røkkes privatfly til OL i Nagano) skapte også debatt. Men i det store og hele har folk relativt lett for å tilgi nasjonens forbilder, og Dæhlie er forblitt en nasjonal helt.

Saken om flyttingen til Bø aktualiserer likevel hvilke holdninger vi har, eller bør ha, til våre idrettshelter, både de fordums og de nåværende. Rent saklig kan det argumenteres for at Dæhlies skattemotiverte flytting er usolidarisk, men også for at den er en fornuftig tilpasning til et bestemt skatteregime. Synet på dette vil trolig følge de generelle politiske skillelinjene.

Like interessant er det hvordan idretten er blitt et tidsbilde på trekk ved den mer generelle samfunnsutviklingen. Dæhlie var en vinnerskalle, som det senere er blitt kalt, og i dag er det få som tviler på at det er en innstilling som har overføringsverdi til arbeids- og næringsliv. Mange forbilder fra idretten har tjent gode penger på foredragsvirksomhet i ulike organisasjoner, både i privat og offentlig sektor. Den overordnede fortellingen er at mentaliteten som gjorde dem til vinnere, har en overføringsverdi som også ledere og ansatte på helt andre felt kan bli inspirert av.

Når jeg nå begynner å skrive «Bjørn Dæhlie» inn i Google, kommer «Bjørn Dæhlie Forretningsmann» opp som søkemotorens første forslag. Det er en illustrasjon på idrettens endrede posisjon i samfunnet – og i vår bevissthet.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter