Trondheim: Barne- og familietjenesten i Østbyen. BFT Østbyen.Foto: MARIANN DYBDAHL, Adresseavisen  Foto: Mariann Dybdahl

Kommunen er i ferd med å rasere et fungerende hjelpetiltak

I stedet for å legge ned Familietiltak, burde kommunen ruste det opp. Særlig når vi står midt i en pågående pandemi.

Red.anm: Debattanten jobber som konsulent i Familietiltak ved Barne- og familietjenesten Østbyen. Han presiserer at han skriver som privatperson i dette innlegget, og uttaler seg ikke på vegne av andre.

En torsdag i august fikk vi besøk av vikarierende barne- og familieminister Ida Lindtveit Røse på arbeidsplassen min, Familietiltak, Barne- og familietjenesten Østbyen. Hun ville høre hvordan vi hadde fulgt opp sårbare barn, unge og familier under første fase av koronakrisen. Ministeren fikk høre fortellinger om BFT-ansatte som ikke lot seg stoppe av pandemien, men i stedet tenkte utenfor boksen, og møtte barn og unge utendørs på lekeplasser, skatebaner og trampoliner, mens foreldreveiledning kunne foregå gjennom åpne verandadører eller på en benk i parken. Inntrykket etter møtet var at ministeren ble imponert over det hun fikk høre.

Erlend Evenstad er barnevernspedagog og arbeider med bekymringsfullt skolefravær.  

En tirsdag i oktober - bare to måneder senere - ble de samme BFT-ansatte via videolink fra rådhuset i Trondheim - informert om at de fire familietiltakene i byen foreslås nedlagt.

LES OGSÅ: Vær den personen som ser det barnet

Familietiltak er en avdeling i Barne- og familietjenesten (BFT) som tilbyr barn, unge og deres familier samtaler, råd og veiledning, individuelt eller i grupper. Vi er et tverrfaglig tiltak som bistår barn og familier i utfordrende livssituasjoner. I tillegg jobber vi på systemnivå, blant annet med veiledning til barnehager og skoler. En stor del av innsatsen er forebyggende.

Selv jobber jeg med bekymringsfullt skolefravær i familietiltak. Skolefravær er et komplekst problem. For de unge som strever med å komme seg på skolen har problemet store emosjonelle, sosiale og faglige omkostninger. For familiene rundt kan påkjenningen være enorm. De samfunnsmessige kostnadene ved frafall i skolen er anslått til fem milliarder kroner per årskull (Hernes, 2010). En forebyggende innsats som familietiltak er derfor vel investerte midler. Peanøtter mot milliarder.

LES OGSÅ: En trygg oppvekst i Trondheim?

Komplekse problemer krever fleksible hjelpetiltak. I spennet mellom skole og barnevern finnes et mulighetsrom. Det er dette rommet familietiltak inntar når vi jobber med skolefravær. I dette rommet går det an å tenke og handle litt utenfor boksen. Hvordan får du en ungdom som har barrikadert seg på rommet sitt for å slippe å gå på skolen, til å komme til en kontoravtale hos BFT tirsdag kl. 14? Det får du ikke, derfor kan løsningen være at familietiltak i stedet kommer hjem til ungdommen. Jeg har sittet utenfor atskillige gutte- og jenterom og hatt mer eller mindre konstruktive samtaler gjennom ei låst dør. Etter en stund har døra åpnet seg. Etter en enda lengre stund (kanskje uker, kanskje måneder) står rommet igjen tomt på dagtid. Ungdommen er tilbake på skolen, med en tilpasset timeplan og en trygg relasjon til minst én av de ansatte på skolen.

LES OGSÅ: Hurra! Vi får 76 øre mer i timen!

Fra rådhuset anføres ulike argumenter for å legge ned familietiltakene. Et av argumentene handler om å flytte kompetansen nærmere brukerne. Da må jeg spørre: Hvor mye nærmere brukerne er det mulig å komme enn det familietiltak faktisk er i dag? I eksemplet om skolefravær: Mener man at jeg med et velrettet karateslag skal slå meg gjennom den låste døra inn til gutte- eller jenterommet, for på den måten å komme enda nærmere brukeren?

Det henvises til oppvekststrategien SteinSaksPapir. Det bærende elementet i strategien er å tenke «fellesskap» i stedet for «individ» når kommunen tilbyr tjenester innenfor oppvekst og utdanning. Jeg tør påstå at familietiltak allerede jobber i tråd med denne strategien. Vi kartlegger alltid nettverket til familiene vi samarbeider med. Hvis familien selv er åpen for det, er vi mer enn glade for å invitere bestemødre, fotballtrenere, naboer og lærere inn i arbeidslaget og heia-gjengen rundt barnet eller ungdommen. I tillegg jobber vi tett og godt med de andre profesjonelle hjelperne.

Sammen er man litt mindre alene, særlig i utfordrende tider. Mange familier i Trondheim gjennomlever slike tider akkurat nå. I stedet for å rasere et fungerende hjelpetiltak burde kommunen ruste det opp.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter