Arnfinn Brechan (Ap)  Foto: Trygve Ulriksen Skogseth

Trondheim er ikke en landsby. Trondheim er en by

Det har den vært i over tusen år. La oss derfor se på hva en by er. Tett bebyggelse, forholdsvis stor befolkning. Næringslivet er dominert av handel, håndverk, småindustri og administrasjon. Sentralt beliggende i forhold til kommunikasjon. Begrenset vekt på landbruk. Så - Trondheim er en by, der den ligger vakkert til ved utløpet av Nidelva. I løpet av et tiår eller to, vil byen ha 250 000 innbyggere, som alle skal kunne bo og virke i byen vår. Det skal være gode muligheter for rekreasjon, men også for å drive næring. Noe skal vi som bor i byen leve av. Balansen mellom dette og en tilfredsstillende kommunikasjon er utfordrende. Men la oss aldri glemme det vesentlige. Faktisk så er Trondheim en by.

Mange ønsker å bo spredt, lavt og landlig. I trondheimsområdet er vi heldige. De som ønsker en slik boform, finner dette både i Skaun og Melhus. Flotte kommuner med velutviklet servicetilbud og gode kommunikasjonsmuligheter inn til bykjernen. Trondheim vokser. Vi trenger 1400 nye boliger hvert år, for å holde et balansert prisnivå. Vi trenger flere boliger i indre by, fortetning i de bynære områder (innenfor omkjøringsvegen) og ny feltbebyggelse i øst og sør. For å nå målet, er det ikke nok med enten/eller. Vi må ha alle tre alternativene på plass. En krevende øvelse så lenge ganske mange fortsatt tror at Trondheim er en landsby.

LES OGSÅ: Boligmarkedet i byene har et problem vi ikke kan bygge oss ut av

LES OGSÅ: Trondheims tomme hus bør bli en ressurs, ikke en belastning

På lik linje med alle andre, eldre europeiske byer skal vi behandle indre by/gamlebyen innenfor elveslyngen med varsomhet. Store kvartaler med eldre trehusbebyggelse skal få ligge i ro. Bevaringsverdige områder må vi ta vare på. Men noen kvartaler har allerede fått et annet preg, noe som gjør at det er akseptabelt med fortetning i noen av de store gårdsrommene i indre by. Noen er betalt for å ha ivaretakelse av indre by som eget ansvar. Vi forutsetter naturligvis at antikvariske myndigheter for lengst har pekt ut de områder som er bevaringsverdig. For lengst. Så en respektfylt fortetning skal vi ikke bekymre oss for. Byen fikk allerede i 2013 en veileder for bruk av høyhus. Et meget utmerket dokument, som reguleringsmyndigheten har tatt godt vare på i en skuff. Men den har sin gyldighet også i dag, og kan med fordel leses og brukes aktivt. Man trenger ikke alltid tenke nytt, når det vi trenger allerede finnes.

LES OGSÅ: Frykter at kommunen forårsaker enda mer hyblifisering på Bakklandet

Det er i de sentrumsnære områdene at folk i hovedsak skal bo. Det står skrevet i alle kommunale dokumenter fra mange ti-år tilbake. Forskjellige ord - men med samme mening. Handelsnæring og småindustri, samt utdanningsinstitusjoner skal finne sin plass sammen med blokker og småhus. Et levende bysamfunn i stadig utvikling. Tegnet på at et samfunn er levende, er at det forandres. Gater og hus som er konstruert for en annen tid, må av og til vike for de skiftende tiders endringsbehov. Enkeltstående hus må kunne rives når grunnene er gode nok. Bevaring av enkeltstående hus i Elgeseter gate helt uten saklig begrunnelse bør ikke forsvares. Bevaring av sammenhengende miljø i jugendstil er meget viktig. De antikvariske myndigheter kan rolig slutte med det ene - og begynne med det andre. Vi ønsker alle å ta vare på dyrket mark i produksjon, der landbruket er en faktisk næring.

LES OGSÅ: Hvorfor boliger på Øvre Rotvoll er et godt miljøvalg

LES OGSÅ: 3000 underskrifter fra innbyggerne i Østbyen burde være nok til å få bli med i prosessen

Men da snakker vi ikke om å produsere plen. Tidligere landbruksjord i de sentrumsnære områdene, 6-7 kilometer fra torget, har i dag ingen faktisk landbrukspolitisk betydning. Når ivaretakelse bare kan forsvares som et prinsipp fra «Jeg vil ikke»-partiene, så kan ikke det tillegges samme vekt som fakta.

Det er det all mulig grunn til å regulere disse områdene for boligformål. Slik gjør vi det mulig for de neste generasjoner å skaffe seg bolig uten en galopperende prisøkning. For - det er dette ansvaret som jo er det primære for reguleringsmyndigheten vår. Da trenger vi til at reguleringsmyndigheten ikke tror og mener - men forholder seg til kunnskap og fakta. Her har forvaltningen en egenvurdering å gjøre. Det framstår et sentralt spørsmål: Eksisterer det der en forståelse for at Trondheim er en by? Hvor lett lar man seg drive med av populistiske strømninger, uten å ha en sikker og tømret tanke om at man skal utvikle byen vår? Med hovedtrykk på ordet byen. Kan politisk nivå støtte seg på en fast administrativ ryggrad. Jeg er ikke sikker på at byens rådmann føler seg helt trygg på det. For i det daglige utsettes vi alle for massiv påvirkning. Ikke minst fra byens konservative presse - som elsker populistiske strømninger. Alltid nytt å skrive om, med en hyggelig ignorant vinkling.

LES OGSÅ: Enebolig i Trondheim solgt til rekordpris

Vi skal ta vare på særpreget ved områdene med småhusbebyggelse - og samtidig foreta en god fortetning. Der respekten for mammon må vike for respekten for naboen. En fungerende reguleringsmyndighet vil da være til stor hjelp. Her har rådmannen et stykke arbeid å gjøre.

Utviklingen av Nyhavna nærmer seg en ubalanse i forhold til forbruk av tid og penger. Men fortsatt kan man finne fokus på utgangspunktet. Nemlig et flott område for folk bo i. Men da må man raskt legge bort alt som ikke har med det prioriterte å gjøre. Så får byen en ny og spennende bydel med ny arkitektur. Med vekt på order ny. For det er jo det som vi ønsker oss. Med respekt for det vi er glad i med byen vår. Plass til et sted å bo, og plass til noe å leve av. Men fortsatt med et faktum for øye: Trondheim er ikke en landsby. Trondheim er en by.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter