Fransk original: Jeg kjøper ikke at jentene i filmen fremstår som sterke. De er slaver for likes i sosiale medier, skriver Erik Fløan. Slik var plakaten for den franske kinoversjonen.  

«Søtnosene» – litt kaldt vann i blodet

Anklagene mot Netflix’ nye film «Søtnosene» er overdrevet. I sin iver etter å markere avstand til «den moralske panikken», har filmanmeldere og kommentatorer slått over i en uforbeholden hyllest, som vi i beste fall bør stille spørsmål ved.

«Søtnosene» handler kort fortalt om Amy, en 11 år gammel senegalesisk innvandrerjente i Frankrike, som lever i spenningen mellom forventningene i familien, jentegjengen/dansegruppen «Søtnosene» og samfunnet rundt.

LES OGSÅ: Protester mot Netflix-film er sykdomstegn for vår tid

Amy gjennomlever et barns store frykt – en familie i oppbrudd. Faren er fraværende. Han skal ta til seg en kone nummer to, noe moren er i følelsesmessig oppløsning over. Hjemmet har vært beskrevet som strengt, men moren er egentlig ikke det. Tanten som bor hos dem, har derimot ikke mentalt forlatt landsbyen nede i Afrika, og er absurd utilpass.

Utenfor hjemmet er Amy alene. Hun dras mot en jentegjeng, som anmeldere og kommentatorer gjerne har beskrevet som «opprørsk» – og den kommer også i klammeri med samtlige autoriteter. Men det er mer dekkende å si at «Søtnosene» er en utagerende, mobbende og antisosial gjeng. Amy møter bare en viss vennlighet hos Angelica – de andre godtar henne så lenge hun tilfører dem status i skolegården.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: «Problemet med å lese «Lolita» etter metoo»

Jeg kjøper ikke at jentene i filmen fremstår som sterke. De er slaver for likes i sosiale medier. Jentene prøver i alt de gjør å virke eldre enn de er, men bråmodne er de ikke. Det er mange eksempler i løpet av filmen på at jentene mangler de erfaringene som hører til den kulturen som de etteraper. Spesielt det som gjelder seksuelle referanser. Det får noen ganger et bisart, komisk skjær, men ikke på en måte som er til å le av.

De voksne i filmen ser i et visst monn på ungjentene som seksuelle vesener. Gjennom kameravinklene blir vi som seere tvunget til å se dem på samme måte. Det kjennes ubehagelig og ekkelt – for å si det som det er.

«Søtnosene» viser frem det den forsøker å kritisere – en seksualisering av unge jenter og en selvutlevering som går på helsen løs. Det er ikke rimelig grunn til å beskylde filmen for å fremme pedofili. Det er imidlertid et helt betimelig spørsmål om virkemidlene i filmen er passende og velanvendt. Enkelte scener kan gli over fra det utfordrende til det smakløse. Det er det ikke utidig å kritisere filmen for.

Skuespillerprestasjonene er gode – for de yngste skuespillerne må de sies å være imponerende gode. Karakterene og miljøene er troverdige.

Er «Søtnosene» en viktig film? Jeg vet ikke. Men en så omdiskutert film er verdt å koste på de drøyt 90 minuttene den varer, så en kan gjøre seg opp en egen mening om den.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter