Jeg er faktisk enig med vindkraftmotstanderne på f.eks. Frøya i at dette ikke er et egnet område for vindkraft, men dette har faktisk blitt vedtatt gjennom en lokal/sentral prosess på demokratiske prinsipper, skriver Dag Willmann. Her fra utbyggingen av vindkraftanlegg på Frøya.  Foto: Kim Nygård

«Misnøyefest» på ytterfløyene setter de moderate verdiene under press!

Jeg kjenner i disse tider på et press mot de moderate verdiene i Norge, og også at dette er en utvikling som kanskje flyr litt under radaren? Ytterkreftene synes å være på en urovekkende fremmarsj både i Norge og i verden ellers. I Norge er det bare å vise til de siste helgene i Bergen og Oslo.

Ytterkreftene braker sammen og stjeler all mediaoppmerksomhet. Denne utviklingen synes å bli næret av at debatt-tonen i sosiale media blir stadig mer giftig. Tonen virker å være at (og dette virker det faktisk som ytterste høyre og ytterste venstre er enige om) velferdsstaten Norge er i ferd med å gå i dass og at demokratiet i Norge forvitres i en rasende fart. Det påstås faktisk også at dette er en villet utvikling fra sittende i regjering. Det siste er bare tullprat, selvsagt.

LES KOMMENTAREN: Nazistene marsjerer igjen

Fra ytterste høyre belegges dette gjennom det de oppfatter som gjentatte angrep mot deres ytringsfrihet. Når man for eksempel på en Facebook-video kan se somaliske menn protestere høylytt og ganske pågående foran en moské i Oslo mot at kvinner gis stemmerett, tas det som et bevis for at regjeringen har gitt etter for ekstreme muslimske krefter i Norge.

Man neglisjerer glatt at det i samme video faktisk fra politiet blir tatt affære og at de somaliske mannfolka blir bortvist fra området. Det betyr jo selvsagt at dette ikke regnes som en akseptabel måte å uttrykke sine meninger på i Norge og at det tas grep! Avvikling av kvinners stemmerett i Norge er selvsagt ikke tema, men det er faktisk lov til å mene/foreslå dette hvis man gjør det på akseptabelt vis.

LES OGSÅ: SIAN og pøblene

Fra ytterste venstre belegges dette gjennom det de oppfatter som systematisk avvikling av demokrati. Kanskje særlig kommer dette til uttrykk gjennom vindkraftdebatten.

Lovlige kommunale og sentrale vedtak om vindkraftutbygginger oppfattes som et angrep på og en overkjørsel av demokratiet fra regjeringshold. Dette fordi at et mindretall var uenig i avgjørelsen da dette ble vedtatt? Æhh ... Er det ikke det som er demokrati? At flertallet bestemmer?

Nå skal det selvsagt ikke underslås at opinionen nok har snudd en del gjennom det siste året når det gjelder vindkraft, men det er ikke bare å gå tilbake på slike gitte tillatelser og i hvert fall ikke uten en god og saklig grunn.

LES OGSÅ: Hva nå, Frøya?

En seriøs regjering kan heller ikke gripe inn og operere slik. Det forstår selv en selverklært vindkraftskeptiker som meg. Jeg er faktisk enig med vindkraftmotstanderne på for eksempel Frøya i at dette ikke er et egnet område for vindkraft, men dette har faktisk blitt vedtatt gjennom en lokal/sentral prosess etter vedtatte demokratiske prinsipper. Dette er altså ikke et utspekulert ledd i å avskaffe demokratiet i Norge fra regjeringshold.

En annen ting ytterste venstre og høyre synes å ha til felles er en klippetro på at raske utstedelser av nytt lov- og regelverk, utledet av til dels dagsaktuelle enkelthendelser, er veien å gå? De ser visst ingen problematikk forbundet med å gjøre det uten nærmere utredning. Jeg lar meg også «imponere» av hvor åpenbart det er for dem at det gjøres.

Jeg tenker imidlertid at det er nettopp slik demokratiet virkelig bygges ned? Altfor mange totalitære regimer gjennom verdenshistorien har startet opp med en nobel tanke om likhet, folkestyre og demokrati. Dette skulle da reguleres gjennom et utall av tilsynelatende fornuftige lover, regler og forordninger for folket.

Da folkets protester kom, og dette ble vanskelig å håndtere innenfor demokratiets rammer, var man så fortrolig med å håndtere enkelthendelser gjennom nye lover og reguleringer at man raskt klarte å rettferdiggjøre enda en ny regulering; nemlig «regulering» av den politiske opposisjonen! Man kunne ikke tillate en brysom politisk opposisjon springende i føttene når man styrte landet «til alles beste». Slik forvitrer demokratier, tenker jeg.

Utviklingen i Norge og verden ellers tilsier at tiden er inne for at vi må stå opp for de moderate kreftene og verdiene i norsk politikk! Det er det som gjennom 1900-tallet har vist seg å best bevare demokratier. Så skal vi selvsagt parallelt med dette være opptatt av å forbedre og fornye vårt demokrati, for demokratiet har åpenbare svakheter.

Winston Churchill er kanskje den som best har klart å spissformulere seg når det gjelder dette. Han skal ha sagt: «Demokrati er den absolutt verste styringsform du kan tenke deg i denne verden ... rent bortsett fra alle de andre styringsformene som er prøvd oppgjennom tidene».

Nå ligger det dessverre litt i sakens natur at det er vanskelig å mobilisere et sterkt engasjement i befolkningen for de moderate kreftene i norsk politikk. Vi, «den tause majoriteten», som mener dette er jo nettopp det; moderate, og det skal litt til for å få oss i aksjonsmodus.

Saken er imidlertid ikke mindre viktig av den grunn. Med dagens fremmarsj og «misnøye-fest» på de politiske ytterfløyene, næret av et giftig debattklima i sosiale media, er det kanskje den viktigste saken å stå opp for nå.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter