Vi har ingen å miste

Kirkens SOS vil stå sammen med regjeringen og andre organisasjoner for at nullvisjonen om selvmord skal oppnås. Nå er det på tide at det blir gjort et felles krafttak for å hindre selvmord.

Nullvisjon. Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord har en nullvisjon for selvmord i landet vårt. En nullvisjon er en verdi. Det er en visjon vi ikke skal tape av syne selv om veien dit er lang og krevende. Vi må arbeide ut fra at vi ikke har noen å miste, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Les også kronikken: Kan vi forebygge alle selvmord?

I Kirkens SOS er vi glade for nullvisjonen og vi ser fram til å lese den nye handlingsplanen. Vi vil - sammen med andre organisasjoner, fagmiljøer og andre - være med på regjeringens satsing. Vi håper at en nullvisjon bidrar til å styrke innsatsen og fokuset i samfunnet, men at det også bidrar til at den enkelte opplever det enklere å overleve.

Ikke null-toleranse. I Kirkens SOS snakker vi daglig med mennesker som kjemper for å holde seg i live. Vi hører om selvmordstanker og hører hvor komplekst og utfordrende det kan være å finne ut hvordan vi skal leve. Alvorlig psykisk sykdom kan være dødelig, en nullvisjon i seg selv endrer ikke det.

Men vi må håpe at en nullvisjon bidrar, ikke bare til å styrke innsatsen og fokuset i samfunnet, men at det kan bidra til at den enkelte opplever det enklere å overleve. Vi er urolige for at vi kan komme til å snakke om nullvisjonen på en måte som gjør at noen oppfatter det mer som nulltoleranse. Det er nok tabu, skam og ubehag ved å ikke takle livet – uten en visjon om at selvmord ikke skal forekomme.

LES OGSÅ: Vi trenger en nullvisjon for selvmord

Kirkens SOS er opptatt av at nullvisjonen åpner for de gode samtalene rundt selvmord og at vi fortsetter arbeidet med å gjøre det mindre tabubelagt å oppsøke hjelp og snakke om egne selvmordstanker. Vi håper det vil komme tydelig frem at en nullvisjon er nettopp en verdi og et veivalg – og at det handler om hvilket samfunn vi ønsker oss. Nullvisjonen åpner for de gode samtalene rundt selvmord og at vi fortsetter arbeidet med å gjøre det mindre tabu å oppsøke hjelp og snakke om egne selvmordstanker.

Å høre at noen en kjenner og er glad i, ikke vil leve lenger er en tøff opplevelse. En slik situasjon er ofte vanskelig å takle, mange er usikre på hva man kan si og gjøre i en slik situasjon. Når en har det som tøffest blir man blind på virkeligheten og alle som er glade i en, er det flere som sier når de ser tilbake på hvordan livet opplevdes da det stormet som verst.

Mørket kan være så overveldende at selvmord kan oppleves som eneste vei. Men det finnes alltid en utvei, noe Maud Angelica Behn understreket så flott i sin fars begravelse: «Jeg vil bare si til alle som har gått gjennom psykisk sykdom, at det finnes alltid en utvei, selv om det ikke føles sånn», sa hun.

Les også debattinnlegget: Vi skal tørre, og vi skal vise Trøndelag at vi kan snakke om selvmord

Mange tror at det er farlig å prate og spørre om selvmord, men i virkeligheten er det omvendt. Erfaring viser at å snakke om det vanskelige oppleves lindrende og som en lettelse. Vi kan ikke spørre for mye. Hvert år kurses 2-300 nye frivillige i Kirkens SOS i Norge i å prate og chatte med folk i krise.

Mange av samtalene handler om selvmordstanker. De siste månedene viser samtalestatistikken at selvmord har vært tema i dobbelt så mange samtaler sammenlignet med fjoråret. De frivillige gjør en fabelaktig innsats, og vi tror også at det betyr noe for familier, lokalsamfunn og for landet vårt at så mange hvert år tar del i denne opplæringen og blir tryggere på å spørre og snakke om det vanskelige.

På Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september er fokus i år å stå sammen for forebygging av selvmord. Mange holder ut ved hjelp av en samtale i løpet av dagen med en frivillig medarbeider. La oss ta vare på hverandre. Vi har ingen å miste.

Følg Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter