Jeg skjønner ikke helt dette. Jeg nærmer jeg jo 90, og burde ikke bry meg. Men jeg synes så synd på våre unge, som finner seg i dette, mens vi frarøver dem deres liv og kanskje fremtid også, skriver debattanten.   Foto: PRIVAT

Pandemier før og nå

I 1943, da jeg gikk i femte klasse på folkeskolen, herjet difterien i Norge. Over 22 000 ble syke og over 600 døde. Bortsett fra isolasjon av nærmeste familie var det ingen restriksjoner for befolkningen forøvrig; kinoer, skoler, restauranter og kirker var åpne som vanlig. Og munnbind var jo bare oppfunnet for kirurger, mens barnehager omtrent ikke fantes her i byen. Dette var altså under krigen, da livet forøvrig var temmelig hardt.

I dag, i august 2020, døde det ni personer av «korona-relaterte» sykdommer i Norge, og ingen er innlagt på intensiven og ingen i respirator. Totalt i august dør det årlig omtrent 3000 av andre ting. Koronaen er altså bare årsak til 3 promille av dødsfallene.

Men landet er fortsatt temmelig stengt, og arbeidsløsheten og økonomien berøres dramatisk.

Jeg skjønner ikke helt dette. Jeg nærmer jeg jo 90, og burde ikke bry meg. Men jeg synes så synd på våre unge, som finner seg i dette, mens vi frarøver dem deres liv og kanskje fremtid også. Forstå det, den som kan ...

LES OGSÅ: Faddertida er mye mer enn fest

LES SAKEN: Ingen alkoholservering etter midnatt i hele landet

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter