Beundringen min er stor for alle de modige kvinnene som har blitt trakassert, sagt i fra og som kjenner på konsekvensene av dette. Bekymringen min er også stor for hva dette gjør med omdømmet til politikken, skriver debattanten.   Foto: PRIVAT

Stemmerett med bismak

Jeg er flau. Av historiene om maktmisbruk, seksuell trakassering og manglende rolleforståelse i de politiske partiene. Tanken på at jeg også har stemt frem disse politikerne, gjør meg uvel. Er det for mye å forvente at folkevalgte forstår rollen sin som forbilder?

Eksemplene fra Trøndelag Arbeiderparti de siste ukene illustrerer hvordan politikk først og fremst er blitt en kamp om makt, og ikke en kamp om de gode sakene. Politikere med gjennomslagskraft, som har løftet Trøndelag i debattene, er også politikere som trakasserer, misbruker tillit og makt til egen forlystelse. Stemmeretten min har fått en ekkel bismak. Indirekte har jeg faktisk heiet på og stemt frem disse mennene.

LES OGSÅ: Tanker fra et medlem i Arbeiderpartiet

Kanskje har det vært naivt å tro at alle politikeres motivasjon er politikken. At drivkraften til å engasjere seg er bedre helsevesen, tryggere oppvekstmiljø eller et rikt kulturliv. At min representant på Storting eller fylkesting først og fremst brenner for å utvikle samfunnet, ikke for å forfremme seg selv.

Takket være varslerne forteller maktspillet i kulissene meg noe annet. At politikk i like stor grad handler om posisjoner og bekreftelse, gjerne på bekostning av andre. Som velger er jeg glad for at disse historiene kommer frem i lyset, slik at jeg også blir kjent med de personlige egenskapene og verdiene til politikerne jeg stemmer frem. For som politiker er du ikke bare fanebærer for saken. Du er også et forbilde på verdier.

LES OGSÅ KORTINNLEGG: Ukulturen i Arbeiderpartiet

Til nå har politikere med gjennomslagskraft gjort seg fortjent til varig vern, samme hvordan de oppfører seg på veien. Som velger vil jeg ikke være med på denne reisen. Jeg forventer mer at våre folkevalgte. Jeg forventer at de forstår rollen sin som forbilder, både på og utenfor banen. Jeg forventer at de følger regelverket og retningslinjene de har jobbet, lobbet og stemt frem i Stortinget. Forbud mot seksuell trakassering, verdien av ytringskultur, og prinsippene for håndtering av varsling mister troverdighet når de politiske partiene ikke etterlever dem selv.

Spesielt ikke når dette har vært på dagsorden de siste tre årene. Hvordan skal de ellers være troverdige?

Alle kan gjøre feil. Også politikere og politiske parti. Men hvor lang tid skal det kunne ta før feil blir rettet og organisasjonen implementerer læringen fra dette?

Historiene om seksuell trakassering og håndteringen av alle varslerne er en trist historie for norsk politikk. De er ikke lengre bare en ripe i lakken for de politiske partiene. Det har blitt dype sår som fortsatt blør. Håndteringen av sakene, ansvarsfraskrivelsene, og den manglende ivaretakelsen av varslerne vitner om organisasjoner som mangler dømmekraft og ledelse. Det er en historie om maktmisbruk som fortsetter, og om at det ikke hjelper å si fra. Før nå.

LES OGSÅ: Konflikter og maktkamper i Arbeiderpartiet: Ap trenger Trond Giske

Beundringen min er stor for alle de modige kvinnene som har blitt trakassert, sagt i fra og som kjenner på konsekvensene av dette. Bekymringen min er også stor for hva dette gjør med omdømmet til politikken. En bekymring er rekrutteringen av unge politikere til politikken. En annen er troverdigheten til norske politikere og til demokratiet.

Jeg er glad det ikke er valg i år. Tanken på å stemme frem flere politiske luftslott gjør meg betenkt. Hadde det vært valg i september, er jeg neimen ikke sikker på om jeg ville stemt.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter