SNK har i dag en unik infrastruktur som innenfor rammene av et konsolidert museum kan realisere de oppgavene som et nasjonalt knutepunktsenter for forskning på og formidling av Olav den helliges virkningshistorie legger til grunn, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser direktør Anne Marit Mevassvik.   Foto: LEIF ARNE HOLME

Slaget om Stiklestad Nasjonale Kultursenter

Det er en komplisert virkelighet som politikere, Kruse Larsen-konsulenter og en museumsledelse og et styre som har begrenset museumskompetanse, nå skal forsøke å løse opp i.

Ifølge Snorre og andre skriftlige beretninger, var Stiklestad for knapt 1000 år siden scenen for kamphandlinger. Disse fortellingene er ikke bare flere hundre år yngre enn selve begivenhetene, de er også påvirket av religiøse og ideologiske forestillinger som gjør det vanskelig å vite i detalj om hva, hvordan og hvorfor kamphandlingene fant sted, og hva som skjedde i etterkant av stridighetene. På dette, fortsatt uavklarte historiske grunnlaget, ble Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) stiftet med en visjon om «… å være den ledende kulturinstitusjon i Norge når det gjelder besittelse og formidling av kunnskap om Olav den hellige og den del av Norgeshistorien som er knyttet til Stiklestad», noe som skulle realiseres gjennom 1) «…å ta vare på og formidle den nasjonale kulturarv som er knyttet til Stiklestad og Olav den Hellige 2) «…å bygge ut og drive en teaterinstitusjon», og 3) «… å ivareta lokale/regionale kulturoppgaver i hovedsak knyttet til kulturarven og museumsdrift, samt være arena for ulike organisasjoner som ønsker å bruke Stiklestad….» Dette ifølge et dokument fra 1993, «Innstilling om Stiklestad nasjonale kultursenter som knutepunktinstitusjon».

LES KOMMENTAREN: Slag på Stiklestad igjen - 990 år etter

Med et slikt mangfold av uklart formulerte oppgaver, ansvarsområder og målformuleringer, er det ikke til å undres over at SNK med tiden har utviklet seg til en institusjon som i sin søken etter fast grunn under føttene har gått fremad i alle retninger. At SNK i 2004 ble et konsolidert museum med ansvar for fire andre lokalmuseer i Nord-Trøndelag, har vært medvirkende til at institusjonen har måttet ta hånd om oppgaver og ansvarsområder som spriker i like mange retninger, som en blekksprut har armer. Hvordan samle oppgavene og bruke eksisterende infrastruktur slik at veien og målet står tydelig frem?

Det er denne sammenfiltrede virkeligheten politikere, konsulenter fra Krusen Larsen, en museumsledelse med begrenset museumskompetanse og et styre som heller ikke imponerer med innsikt i og kunnskaper om moderne museumsdrift skal forsøke å løse opp i. Det må fremfor alt taes tak i den ultimate utfordringen: Hva vil eierne med SNK, og i forlengelsen av svaret starte opp en planlegging som avklarer institusjonens mål og de strategiske valg som må følges for å oppfylle intensjonens langsiktige målsettinger til glede og nytte for regionen og nasjonen. I stedet er politikerne opptatt av å slåss om eierskap og innflytelse, og styret virker å være mest opptatt av å løse SMKs utfordringer med forslitte New Public Management-grep som ingen aner de videre konsekvensene av. Det hersker i det hele tatt et foruroligende underskudd av museumsfaglig kompetanse i hele prosessen, som burde sette faglige skjønn og vurderinger i førersetet for å rede ut de mulighetene som institusjonen allerede råder over. I stedet har man valgt å starte en mer enn tvilsomt begrunnet diskusjon om hvordan man kan slakte gjøkalven og fordele byttet.

LES OGSÅ: Hvem tar ansvar for Stiklestad?

SNK har i dag en unik infrastruktur som innenfor rammene av et konsolidert museum kan realisere de oppgavene som et nasjonalt knutepunktsenter for forskning på og formidling av Olav den helliges virkningshistorie legger til grunn. Ikke noen annen museumsinstitusjon i landet kan aksle denne oppgaven og formidle den med den autentisitet og de innlevelsesmulighetene som SNK kan tilby. Dette er en oppgave som også de andre enhetene i den konsoliderte museumsinstitusjonen kan ta del i, noe som kan gi muligheter til å utvikle spennende og originale formidlingsprosjekter med Olavs virkningshistorie i fokus. For å få dette til, må imidlertid eierinteressene i den konsoliderte enheten være omforente om oppgaven og veien til måloppnåelse.

Spelet er en unik brikke i SNKs infrastruktur på formidlingsområdet. Det kan inngå i en gjennomtenkt formidlingsstrategi slik kulturhistoriske museer med høy suksessfaktor velger å bruke «reenactment» for å levendegjøre fortiden. Men det forutsetter at Spelets budskap tydeliggjøres og markedsføres som en dramatisering av Olavs liv som løfter frem sentrale elementer i «Olavsarvens» innhold. Gården Stiklastadir er en tilsvarende viktig infrastruktur som ikke skal avhendes, men tvert imot trekkes målrettet inn i museets sentrale formidlingsoppgave med et tydelig mål om å formidle hverdagslivet på en gård på den tiden historien omkring slaget fant sted. Slik kan Stiklastadir være med på å kaste lys over de samfunnsforholdene lokalt som førte fram mot at Olav Haraldsson ble tatt av dage på Stiklestad i 1030.

For at SNKs formidlingsvirksomhet skal lykkes, er det absolutt nødvendig at institusjonen har en forskningsstrategisk plan og at forskningskompetansen styrkes. Det forventes at ny forskning presenterer nye perspektiv på slaget og dets langsiktige konsekvenser for det videre historiske forløpet. SNK kan ikke alene kan løse disse oppgavene, men det finnes forskningsmiljø både på NTNU, på andre norske og på utenlandske universitet som det går an å initiere samarbeidsprosjekt med. Denne kunnskapen må formidles på en måte som skaper allmenn nysgjerrighet og refleksjon omkring Olavs virkningshistorie.

I et slikt formidlings-scenarium må Stiklestad være rigget for å få gjennomslagskraft. Det forundrer oss derfor at man nå ser ut til å være mest opptatt av å finne løsninger på organisatoriske spørsmål før det foreligger en avklaring på de grunnleggende fagstrategiske og museale utfordringene SNK står overfor, ikke minst i forkant av jubileet «Stiklestad 2030». Her ser det ut til at man har støttet seg på utdaterte oppfatninger av hva et museum skal drive med. Hvis man velger å skille seg med noen av de infrastrukturressursene som allerede finnes, står man i fare for å slå ut barnet med badevannet. Det må vi ikke risikere.

Red.anm. 3. september: I en tidligere versjon av denne kronikken sto det at SNK brukte konsulenter fra First House. Det riktige skal være Kruse Larsen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter