Å nekte noen med assistansebehov å få BPA (Borgerstyrt personlig assistanse) er å nekte dem å leve slik naboen, kollegaen eller fetteren lever, skriver debattanten.  

Kan rådmannen i Stjørdal være seg bekjent med dette?

Asle Nordheim fikk avslag på BPA-søknaden sin, fordi kommunen mente det ville blitt for dyrt hvis ikke staten dekket kostnaden. Kan rådmannen i Stjørdal være seg bekjent med at innbyggernes likestilling må vike for et hypotetisk kostnadsspørsmål?

LES BAKGRUNN HOS NRK: Asle (63) får ikke hjelp

BPA (borgerstyrt personlig assistanse) er det som gjør at vi funksjonshemmede kan stå opp og legge oss når det passer oss best, velge hva vi skal ha til middag og om vi skal lage den selv eller spise ute. Ikke er BPA dyrt, ikke må kommunen betale regninga, og viktigst: funksjonshemmede har den samme retten som alle andre til å leve det livet vi vil. Jeg håper Asle Nordheim snart får den muligheten i Stjørdal, og at BPA snart blir forvaltet som det likestillingsverktøyet det er ment å være.

LES OGSÅ: Utviklingshemmede fortjener bedre

Asle Nordheim får ikke assistanse til å opprettholde det aktivitetsnivået han ønsker. Å nekte noen med assistansebehov å få BPA (Borgerstyrt personlig assistanse) er å nekte dem å leve slik naboen, kollegaen eller fetteren lever. BPA gir oss muligheten til å jobbe, gå tur med hunden, passe barnebarna, stille opp på dugnader.

LES OGSÅ: Skaff et lydbånd med sår barnegråt, la det stå på døgnet rundt i hjemmet i tre måneder

Stjørdal setter likestillingshensynet til side i et forsøk på å spare penger. De nekter Asle Nordheim BPA, selv om kommunen er med på en femårig forsøksordning der staten dekker BPA-kostnadene. Kommunen legger frem et regnestykke der de får BPA til å fremstå som en dyr løsning, men regnestykke mangler helt åpenbart disse leddene:

  • En personlig assistent bruker hele arbeidstiden på assistanse, mens hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere bruker, ifølge KS, 40–50 prosent av arbeidstiden på å forflytte seg mellom tjenestemottakere, og på dokumentasjon, møter, opplæring og så videre.
  • BPA er billigere enn de tradisjonelle tjenestene, fordi det for personlige assistenter ikke kreves formell kompetanse.
  • Kommunen holder som regel hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere med tjenestebiler. De har ingen transportutgifter til personlige assistenter.
  • Ved tradisjonelle tjenester har kommunen alt det administrative arbeidet. I en BPA-ordning er det personen med assistansebehovet/dennes representant som utfører dette.
  • Økt sosial deltakelse er helsefremmende, og kommunene sparer derfor helsekroner på å benytte BPA.

LES OGSÅ: Brukerne står i sentrum

Med BPA bestemmer vi selv hvem som skal assistere oss, hva vi skal assisteres med og hvor og når vi skal ha assistanse. Slik kan vi bestemme over livet vårt og delta i samfunnet på lik linje med alle andre.

Slik blir vi likestilte borgere. Det burde da være et mål for en kommune å gi alle sine innbyggere like muligheter?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter