I forrige uke fikk jeg vite at jeg kommer til å miste disse gode vennene mine, mange venner, vi snakker om flere titalls personer. Bakgrunnen er at Trondheim mottakssenter på Sandmoen har tapt første anbudsrunde, og beboerne skal flyttes, skriver debattanten.   Foto: THERESE ALICE SANNE

Denne uka ble hjertet mitt knust!

En avgjørelse er tatt som har fått store følger for mitt liv. For tre og et halvt år siden kom det et menneske inn i mitt liv, som åpnet mine øyne. Skepsisen og frykten jeg før hadde kjent på, smuldret opp og jeg fikk et nytt perspektiv på livet. Vi har så mye å lære av hverandre og jeg har lært uendelig mye av denne personen. Etter hvert skulle det vise seg å komme flere, ja etter hvert mange inn i livet mitt, som gav meg et helt nytt syn på livet og på menneskene rundt meg. Det er så lett å dømme utfra det man ser og hører, men jeg har lært at gjennom å være en venn, så blir en også selv beriket.

LES BAKGRUNN: Alenemødrene fortviler fordi barna flyttes rett før skolestart

I forrige uke fikk jeg vite at jeg kommer til å miste disse gode vennene mine, mange venner, vi snakker om flere titalls personer. Bakgrunnen er at Trondheim mottakssenter på Sandmoen har tapt første anbudsrunde, og beboerne skal flyttes.

En av dem har jeg fulgt fra fødselen av og har blitt «bestemor» for, jeg har blitt kalt bestemor av flere og mor til deres foreldre igjen. De andre har sakte, men sikkert krøpet inn i hjertet mitt, barn, ungdommer og voksne. Jeg har feiret bursdager med dem, spist middag, drukket litervis med te, bare vært sammen og kjent på sterke bånd.

LES OGSÅ: Nei til nedleggelse av Sandmoen

Nå er det over, alle har fått flytteordre, spredt rundt i store deler av landet vårt, revet ut av fellesskapet de har vært en del av, både storfellesskap og mindre fellesskap. Mange har en felles historie, likevel så forskjellig, men de hadde begynt å falle litt til ro og fått et så normalt liv det lar seg gjøre i deres situasjon. Nå rives de opp igjen, opp med hele den rota de har hatt mulighet til å danne på den tiden de har vært her, noen i mange år, en hel generasjon.

Hvem er vi, som kan gjøre noe sånt mot forsvarsløse mennesker? I brevet de fikk, kom beskjeden om at de ville de miste alle pengene de får, om de ikke flytter. Da har de jo ikke noe valg. Dette er voksne mennesker som har omsorg for barn. De måtte flyttes raskt på grunn av skolestart for barna, men hva betyr vel det når de har mistet alle vennene? Det nettverket de har bygd her i Trondheim, er revet i stykker, venner blir splittet både innad i mottaket og utad med oss som har vært så heldige å bli kjent med dem.

LES OGSÅ: Demonstrerte i formannskapet

I vår har jeg vært stolt over politikerne, som har gjort en formidabel jobb i korona-tida. Når vi står sammen, er det nesten ikke grenser for hva vi får til. Mye av Norge har vært stengt ned, Nav har øst ut penger, både til de som trenger det og sikkert også til de som ikke trenger det. Vi bygger monumenter over egne storheter. Men når det kommer til de svake, ja, da knytes pengesekken igjen. Vi er et av verdens rikeste land og bidrar kanskje minst når det gjelder å ta vare på flyktninger. Vi kan ikke skylde på penger. Vi er mange som ønsker å bidra.

Mine nye venner er flyktninger og asylsøkere. De lever enkelt, hvem av oss ville vel bodd med en familie på fire på 25-30 kvadratmeter? De er avhengige av hjelp av andre hele tiden, pengene de får strekker ikke til. Likevel klager de ikke, de er takknemlige for tryggheten og har et stort håp om å få bli. Men nei, vi har ikke råd til å opprettholde mottaket i byen vår.

Så sitter jeg igjen med min sorg. De har blitt som barn for meg, og nå rives de fra hjertet mitt. Men det er ikke synd på meg, jeg har fortsatt min biologiske familie her, mitt nettverk, mine goder, min trygghet. Dette handler om dem. Igjen mister de alt! De har allerede forlatt familie, foreldre, barn, venner, sin kultur, og nå må de forlate oss også. Jeg håper noen med makt og myndighet har vilje til å gi disse menneskene verdige liv. Det er sagt at det er så viktig at flyktningene vil bli integrert, men hva gjør vi med de som prøver på det? På tide å tenke nytt, kanskje?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter