Dette ble ingen god fødselsopplevelse i vår familie, og jeg tror dessverre ikke at vi er alene, skriver Anne Flor Kjøren.  

Som nybakt bestemor stiller jeg meg helhjerta bak barsel-opprøret!

Red.anm.: De to barna til debattanten har gitt tillatelse til at deres opplevelser deles i dette innlegget.

Jeg må bare få si meg enig med Adresseavisens gjestekommentar lørdag 1. august, skrevet av Kari Løvendahl Mogstad: «Jeg får vondt inni meg når jeg hører fødendes opplevelser». Det kan jeg virkelig skrive under på, etter å ha hatt to døtre fødende på St. Olavs hospital i Trondheim i sommer.

De forteller begge om delvis dårlige opplevelser og at de følte seg tidvis dårlig ivaretatt og utrygge.
Vår ene datter var tredjegangsfødende, og etter en uproblematisk fødsel ble hun flyttet til pasienthotellet etter noen timer. Da følte hun seg ensom og forlatt, ikke noen mennesker å se. Skal det virkelig være sånn at en føler seg til bry hvis en ringer etter hjelp? Etter to døgn var hennes opphold over.

LES OGSÅ: Jeg er med i barselopprøret!

Vår andre datter var førstegangsfødende og ventet tvillinger, så fødsel skulle igangsettes. Tvillingene var forholdsvis store, og med et ukomplisert svangerskap var vel keisersnitt ikke alvorlig vurdert, så vidt jeg forsto. Ettersom hun hadde alvorlig fødselsangst, fikk hun kjempet med seg samboer ved innleggelse, på grunn av korona-situasjonen skulle han egentlig ikke få være med før aktiv fødsel. De forteller om dårlig informasjon om hvordan igangsettelse skulle foregå. Pleiere kom og gikk, mye inkonsekvent informasjon og det ble ikke den tryggheten de vordende foreldrene skulle hatt. Etter fire døgn med hormontabletter skulle fødsel settes i gang med «drypp» og å ta fostervann, da var datter og samboer allerede fysisk og psykisk utslitt etter «isolat» på barselavdelinga.

Riene begynte, og hun skulle få epidural som smertelindring. Det ble oppdaget etter flere timer med smerte, at dyse/filter til pumpa var tett! Da spør jeg meg selv: Er det til enhver tid nok kompetente folk på jobb? Er mange med erfaring allerede utslitt/sykmeldt så unge sykepleier-/jordmorstudenter har for stort ansvar? Er det ferietida si «skyld»? Epidural virka omsider, men mor var totalt utslitt og ga opp! Hun bønnfalt om keisersnitt, det ble planlagt og utført, og tvillingene kom endelig til verden. På operasjonsbordet ble det komplikasjoner og mor ble lagt i narkose.

LES OGSÅ: Tegnehannes fødselshistorie hos Aftenposten (ekstern lenke)

Så ble samboer i grunnen overlatt til seg selv, med to nyfødte og uten å vite hvordan det gikk med mor. Skulle vi ikke hatt råd til å ha en person sammen med ham i en sånn situasjon? Operasjon gikk heldigvis bra, og mor var på overvåkning i to døgn etterpå. Da oppholdt far seg på et rom med sine to nyfødte med fullt ansvar. Vi kan bare tenke oss hvor forlatt han følte seg. Det er fristende å si «at alt var bedre før», da lå vi gjerne på seksmannsrom og fikk oppvartning med de små. Ro og omsorg var satt i høysete! Jeg husker gynekolog Benberg på Orkdal Sanitetsforenings Sjukehus sa vi måtte bare selv bestemme når vi følte vi var i stand til å dra hjem, ungene måtte ha tatt igjen fødselsvekta og amminga var kommet godt i gang!

LES OGSÅ: «Det verste som kan skje nå, er at dere som trenger hjelp, er redde for å være til bry»

Dette ble ingen god fødselsopplevelse i vår familie, og jeg tror dessverre ikke at vi er alene … Etter ti døgn på St. Olavs hospital kom datter og svigersønn hjem med sin datter og sønn, selvfølgelig uten at amming var kommet i gang. Det må jo for eksempel ha blitt altfor store enheter? De ansatte gjør helt sikkert så godt de kan, det forstår jeg, men det må jo være noe alvorlig galt med systemet?! Å spare på folk og hender har gått for altfor langt etter min mening! Som nybakt bestemor stiller jeg meg helhjerta bak et barsel-opprør!

PS! Det kosta vår svigersønn vel 5000 kroner å være «ansatt» på St. Olavs i ti dager!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter