Stig Schjølset, fagsjef i Miljøstiftelsen ZERO  Foto: Caroline Dokken

Hvem skal styre norsk klimapolitikk?

Red.anm.: Dette innlegget er oppdatert 6. august. Den første versjonen var skrevet før Enovas tilleggsmandat var blitt klart. Denne versjonen er oppdatert.

De store valgene i norsk klimapolitikk tas i en statlig bygning i Trondheim.

Mange viktige rammebetingelser for norsk klimapolitikk bestemmes i Brussel. Norske bedrifter har siden 2008 vært inkludert i EUs kvotesystem, og Norges forpliktelse under Parisavtalen er knyttet til vårt klimapolitiske skjebnefellesskap med EU.

Men klimapolitikken er ikke bare delvis outsourcet til Brussel. Den blir i økende grad også overlatt til embetsmenn- og kvinner i Trondheim, i det statlige foretaket Enova. Bevilgningene til Enova har økt jevnt og trutt under Solberg-regjeringene. Siden 2013 er den årlige overføringen til Enova økt med nesten 80 prosent, fra 1,8 til 3,2 milliarder kroner.

Les også: Vi må røre naturen, også i vår egen bakgård

I den grønne krisepakken som regjeringen la fram 29. mai, fikk Enova over halvparten av de 3,6 milliardene som skal deles ut de neste tre årene. Bevilgningen er gitt uten spesifikke politiske føringer. Det mest konkrete i oppdraget til Enova er at «midlene skal forsterke satsing på teknologiutvikling i industrien og bidra til grønn omstilling på vei ut av krisen». Dermed blir det er opp til Enova å avgjøre om Norges store satsinger i det grønne skiftet skal skje innenfor havvind, hydrogenproduksjon, grønn skipsfart eller nullutslippsløsninger i industrien.

Outsourcingen av klimapolitikken til Enova er i stor grad villet - og fornuftig - politikk. Det er opplagt at bevilgninger til enkeltprosjekt ikke bør gjøres av politikerne. Enova har svært god kompetanse på prosjektevaluering, og har gjennom flere år gjort gode prioriteringer av hvilke prosjekt som både bidrar til teknologiutvikling og utslippskutt.

Les også: Hva nå, Frøya?

Samtidig står Norge nå foran flere viktige veivalg i klimapolitikken. De neste årene vil det trolig skje en rask industrialisering rundt klimaløsninger som havvind og hydrogen. EU og flere EU-land lanserer store satsinger på disse områdene. Den tyske hydrogenstrategien som ble lagt fram 10. juni satte et konkret mål om å få på plass produksjon av 5 GW hydrogen i Tyskland innen 2030. Målet følges opp med en bevilgning tilsvarende drøyt 70 mrd norske kroner for å bygge en nasjonal industri.

Dette står i sterk kontrast til den norske hydrogenstrategien som ble lagt fram 3. juni. Strategien er blottet for politiske føringer. Regjeringens hovedgrep er å «følge med på utviklingen» og justere politikken dersom det er behov for det. Det blir derfor opp til Enova, og andre underliggende etater som Innovasjon Norge og Nysnø, å bestemme om vi skal ha en industriell satsing på hydrogen i Norge. Det er også opp til Enova å definere hva som anses som «moden teknologi», og dermed ekskluderes fra statlig støtte.

Les også: Vi må kaste søppelet der det hører hjemme

Det samme er i stor grad tilfellet for havvind. Mens flere land rundt oss har lansert konkrete mål for hvor mye havvind som skal bygges ut, og har utlyst store prosjekter, er den norske satsingen i all hovedsak prisgitt Enovas prioriteringer. I den grønne omstillingspakken som ble vedtatt i Stortinget 19. juni, er havvind nevnt som en av flere aktuelle satsinger for Enova. Men det understrekes samtidig at «bør det være opp til Enova å avgjøre hvordan midlene skal innrettes og hvilke prosjekter som bør støttes».

Dette er problematisk fordi dagens Enova-mandat ikke er utformet med tanke på å bygge hele verdikjeder og industrielle satsinger rundt relativt modne klimateknologier som hydrogen og havvind. Det er opplagt at Norge har muligheter for å ta ledende roller på begge disse områdene. Men det er ikke opplagt at det vil skje uten tydelige politiske satsinger og klare styringssignaler til Enova og de andre etatene.

I løpet av høsten skal Klima- og miljødepartementet utforme et nytt mandat for Enova, som skal gjelde for perioden 2021-2024. Det mandatet bør sørge for at Enova får en klar marsjordre for strategiske satsinger på havvind og produksjon og bruk av hydrogen i Norge. Enova er er et viktig verktøy, men politikken bør vedtas av politikerne.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter