Olav Haraldsson, slik Kristoffer Hivju fremstilte ham i sin forestiling i Nidarosdmoen i 2014. Slik har også norske kunstnere og historikere fremstilt ham også, stor, kraftig med kraftig skjegg, brutal og farlig.   Foto: Ole Martin Wold

Olsok i Tore Skeies tid

Er Olav Haraldsson verdt en olavsfest?

«Han var en mann av sin tid – brutal, nådeløs og farlig.» Denne kraftsalven om Olav den hellige ble avfyrt i fjor av olavsbiografen Tore Skeie. Anledningen var åpningen av den nyfunne Klemenskirken i Trondheim. Det var her den døde Olav ble erklært hellig etter at hans jordiske levninger kom opp fra Nidelvens bredd i 1031. Hele Trøndelag var i festrus over funnet av kirken. Så kom denne festbremsen opp fra Oslo.

LES OGSÅ: Historien bak Klemenskirken viser at Tore Skeie har rett

Nå stunder det mot olavsfest igjen. Men hvis Olav var en helgen, hvordan kunne han være så grusom mens han levde? «Han var en mann av sin tid – brutal, nådeløs og farlig.» Det er nesten så en hører suset fra øksa til Tore Hund, Tore Skeies navnebror og Olavs drapsmann. Var det slik at Olav fortjente en voldelig død i 1030, og et tilsvarende karakterdrap i våre dager?

Skeies bok «Hvite-Krist» er ikke den eneste boka som er skrevet om Olav de siste årene. I år kom professor Claus Krags bok om Olavs felttog ut, og ellers har Øystein Morten, Torgrim Titlestad, og Lars Stenvik med flere har bidratt.

Ingen av disse nye olavsbiografene setter noen helgenglorie på Olav, men fremstillingene varierer. Titlestad og Stenvik gir et balansert bilde av de forskjellige fasene i Olavs liv.

Det samme kan ikke uten videre sies om Morten («Jakten på Olav den hellige») og Skeie. De er mest opptatt av den unge Olav Haraldsson, vikingen, som herjet i Østersjøen, i England og på Atlanterhavskysten helt ned til Cádiz i Spania. De bygger sine fortellinger primært på skaldekvad og ser i det store og hele bort fra den øvrige sagalitteraturen. I stedet bruker de utenlandske krøniker fra 1000-tallet.

LES OGSÅ: Den brutale, blodige historien bak mannen som lå gravlagt i Klemenskirken

De akademisk sett tyngre forfatterne, professorene Titlestad, Krag og Stenvik, har en annen tilnærming til disse kildene og gjør mye mindre ut av det enn Morten og Skeie gjør.

For hvor pålitelige er skaldekvadene som kildemateriale? Det er vel kjent at skaldene kunne ta seg til dels store kunstneriske friheter. Deres tekster er ufullstendig overleverte, språket er innfløkt, tvetydig og vanskelig å tolke. Krønikeskrivere på sin side hadde agendaer som bare delvis hadde med Olav å gjøre.

Det er ganske eksotisk at det i dag fortsatt finnes historikere som tror at det er mulig å skrive nøytralt. Om Skeie og Morten på forhånd har bestemt seg for hvordan Olav var, skal være usagt. Men at de har en forforståelse, og at de velger kilder i forhold til dette, kan det neppe være tvil om. At de for eksempel sluker helt rått krønikeskrivere som Ademar av Chabannes, kjent mytoman og historieforfalsker, og utelater feil med betydning for Olavs historie hos Guillaume de Jumièges. De benytter useriøse knep for å få årstall til å stemme med sine teorier om hva som hendte når, og i rikt monn dikter Olav inn i engelske kilder hvor hans navn knapt er nevnt, forteller sitt. Det gjør ikke saken særlig bedre at de mer eller mindre ser bort fra Snorre, selv om han var på saken 800 år før dem og med et betydelig større talent som historiker.

LES OGSÅ: Biskop Grimkjell - olsokfeiringens fødselshjelper

Skeie og Morten forsøker å konstruere en forestilling om at hele kysten av Frankrike og Spania nærmest sto i brann i 1013/14 på grunn av Olav og tilsluttede vikinger fra Irland og andre steder. Dette var i realiteten en tid hvor vikingenes tokt mer eller mindre hadde opphørt. Stenvik oppsummerer perioden slik:

«Når Olav Haraldsson gjør sitt raid så er han altså seint ute og i utakt med det som ellers var vanlig. De beretningene som finnes i sagalitteratur om hærferden er relativt sparsomme. Det er summariske oversikter i kvad, og det er nok en indikasjon på at det kanskje ikke hadde gått så bra».

Ja, enn om det var slik? Enn om en slagen Olav var blitt lei av volden og egentlig var på pilegrimsreise til Jerusalem eller til Santiago de Compostela? Det er liten tvil om at han var på den kursen, og kildene utelukker ikke en slik tolkning. På vei nordover igjen blir han døpt i Rouen, deretter kjemper han sammen med Englands konge Æthelred i det som må anses som en rettferdig krig om Englands trone. Deres motstander var danskekongen Knut den mektige, som også truet Norge. Når Olav forlater England i 1015 med kurs for Norge, er hans tid som viking over. Han har engelske misjonærer med seg. Er det urimelig å tenke at Olav har forandret seg, og at han kommer til Norge med en visjon om et samlet, kristnet og uavhengig land?

Olavs kongsgjerning i Norge i perioden 1015 til 1028 er bare summarisk behandlet hos Morten og Skeie. Deres beretning er et pliktløp og et antiklimaks. Den tidligere Game of thrones-piffen er borte. Det er i denne perioden Olav gir sine fiender grid, underkaster seg tingsystemet, slutter fred med svenskekongen, innfører kristenretten, bygger kirker og forsøker å trygge Norges grenser. Han møter sterk motstand hos mange stormenn. Deres klamme ættestrukturer, flerkoneri, allmektige nessekonger, vilkårlige lover og pompøse æresbegreper, deres slavehold og mannsdominans er truet av den kristendommen som kom med Olav til Norge. Mye sto på spill. Noen trefninger var ikke til å unngå.

Ett skaldekvad av Sigvat Tordarson har ikke fått den plassen det fortjener i den nye Olavslitteraturen. Det gir et annet bilde av Olav i Knut Ødegårds gjendikting:

Høge bratte fjell: dei

såg ut som dei smilte

overalt i Noreg

medan Olav levde –

før eg siglde knarrar;

grøne lier: dei ser

mindre blide ut no;

kongens ven, eg syrgjer.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Klaus Andersen, cand. philol. 

Klaus Andersen, cand. philol.