Overlevende Eivind Rindal (i midten) og andre AUF-ere på Utøya under minnemarkeringen etter terroraksjonene 22. juli 2011.   Foto: NTB / Scanpix

Du må ikke glemme 22. juli 2011

Min påstand er at høyreekstremismen er en like stor trussel i Norge i dag som den var i forkant av 22. juli.

Et sommerstille Norge skal vekkes brått og smertefullt. 2011 føles noen ganger som lenge siden andre ganger som det var i går. I løpet av noen få timer på ettermiddagen 22. juli blir 77 mennesker brutalt drept i Oslo og på Utøya. Selv måtte jeg løpe, ro og kaste meg ned for å unngå terroristens kuler. Vi var alle klar over at denne datoen kom til å bli husket. Ingen som var der kommer noen gang til å kunne glemme redselen og smerten som ble påført. Vi lovet oss «aldri mer». Hatet skulle vi møte med kjærlighet og rosetog. Hvor står vi nå i 2020?

LES OGSÅ: Fortsatt mangler i norsk terrorberedskap

Jeg kunne her ha valgt å rette søkelyset på mange av de tingene som gikk galt i etterkant. På hjelp som ikke kom når det var behov for den. Mangelen på langsiktig oppfølging. På vår kollektive, manglende evne til å greie å etablere et offisielt minnested ved Utøya. Fraværet av synlig læring i offentlige etater (inkludert politiet). Mangelfull undervisning i mange skoler ikke minst om ideologiene som lå bak, selv om det er noen som også greier dette godt. Jeg ønsker her i stedet å adressere det som på mange måter har vært og fortsatt er det mest sentrale og underkommuniserte og fortiede delen av 22. juli – høyreekstremismen og antisosialismen som gjorde Breivik til terrorist.

Eivind Rindal, politisk aktivist og overlever fra Utøya  Foto: NTB / Scanpix

Fascisten og nazisten som likviderte mine venner og partikamerater, fikk sin straff og sitter trygt forvart i fengsel. For mange i det offentlige Norge var det på mange måter et signal om at nå var saken ferdig. Etter 2012 har det sakte, men sikkert, blitt mindre av samtalene om 22. juli. Ofte avspores debattene om ideologi når noen forsøker å sette dem på dagsorden – det er mange som ikke har et ønske om å bli sett på som del av samme ideologiske verdenen som terroristen. Samtidig ser vi nå at Breiviks ideologi og krigstanker sprer seg i verden. Voldsromantikken dyrkes frem på gutterom, i krypterte nettfora, over hele verden. Her deles memer som hyller terror og massedrap. Av de største heltene i disse trådene, nesten som en levende helgen, fremstilles han vi kjente som Anders B. Breivik. I en for oss skremmende uvirkelig verden er det den med flest drap som blir den største. I USA, New Zealand, Frankrike, Tyskland – vi ser fascistisk terror inspirerte fra 22. juli bre om seg.

LES OGSÅ: - Viktig for demokratiet, men terroristens gjenstander burde ikke vært med

12. juni i år ble en annen norsk nynazist og terrorist dømt for drap og terror. Philip Manshaus hadde med grunnlag i sin rasistiske ideologi likvidert sin egen adoptivsøster før han ble overmannet i et forsøk på å gjennomføre en skytemassakre i en moske. Han hadde radikalisert seg selv, på internett og i kontakt med kjente ekstremister. Samtidig søkte han å bli medlem av etablerte naziorganisasjoner før han alene gikk til aksjon. Hendelsene 10. august 2019 vitner om at «aldri mer» fremstår som ganske hult. Det kunne lett ha gått mye verre om ikke terroristen her hadde blitt overmannet i moskeen den ettermiddagen.

Min påstand er at høyreekstremismen er en like stor trussel i Norge i dag som den var i forkant av 22. juli. Faren er om mulig større i dag enn den var den gangen. Samtidig må vi huske at det ikke bare fra terrorister som Breivik og Manshaus denne trusselen kommer. Om ikke like tydelig i Norge, ennå, kan vi i dag rundt om i verden åpenlyst og ufordekt se en oppblomstring av fascistiske strømninger. Vi ser det i Brasil, Polen, Ungarn, Russland, Filippinene og vi ser det i et USA styrt nærmere og nærmere avgrunnen av Donald Trump. Reaksjonære, autoritære, antidemokratiske og antisosialistiske krefter er på fremmarsj. Vi, enten vi regner oss som liberale, progressive, sosialdemokrater eller sosialister, har grunn til å kjenne på frykt.

Høyreekstremisten i samfunnet vårt tar ikke form bare av marsjerende nynazister, bevæpnede terrorister og diktatoriske presidenter i andre land. Historiene er mange, fra vårt eget land og vår egen by, om unge aktivister med drømmer om en bedre verden for alle. De blir truet og hetset til taushet. De drømmer om en mer rettferdig verden. En verden med likestilling mellom kjønn og legninger, en verden uten rasisme og en verden i økologiskbalanse og med et levelig klima. De tror på og kjemper for fremtida. Når de ytrer seg blir de møtte med hån, hat og trusler. Truslene kommer fra dem som står på samme side som terroristen ideologisk. De sprer sin frykt med andre midler, men vi må ikke glemme at trusler og hets også er en form for politisk terror.

LES OGSÅ: Oppgjøret vi delvis tok (pluss-sak)

Ved starten på sommerleiren i 2011 var jeg til stede ved avdukingen av en minneplakett over unge sosialister fra AUF som hadde falt i kamp mot Francos falangister i Spania. Vi sang «Til ungdommen». Lite ante jeg da at denne komme til å være på de flestes lepper bare få dager etter. Like aktuell som da den ble skrevet i 1936. Mellomkrigstida var en urolig brytningstid. Økonomisk krise og dype sår etter en verdenskrig som hadde utradert årskull av unge menn. En tid der revolusjonære og progressive sto mot reaksjonære. Fra et Europa i dyp krise kunne fascismen stige frem. Den er ikke død. Fortsatt er den rundt oss. Den har mange ansikter.

Vi står nå i en verdensomspennende helsekrise, som meget mulig etterfølges av nye dype økonomiske og politiske kriser. Konspirasjonsteoriene og hatretorikk mot progressive fungerer som bensin til bålet. Det er all mulig grunn til å kjenne et kraftig ubehag for hva som kan komme. Kampen mot det høyreekstreme må i like stor grad kjempes av folket i gatene som av samfunnets makteliter. Du må stå opp mot fascismen i alle dens former. Du kan ikke lukke øynene – du må ikke sove. Du må ikke glemme 22. juli 2011!

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter