Pennen er mektigere enn sverdet

I et debattinnlegg 29. juni i år stiller den profilerte investoren Ivar Koteng gode spørsmål til Adresseavisen om kommentatorenes rolle og Adressas samfunnsrolle og ansvar. Koteng kritiserer at en stadig større andel av avisa består av kommentatorers mening. Leseren kan slik tro det er avisas mening og kan forveksle dette med kunnskap og fakta. Som ordfører og lokalpolitiker er det lett å identifisere seg med spørsmålene Koteng stiller.

Allerede i 2001 ble det presisert i Vær varsom-plakaten at det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. "Pressen er en viktig maktfaktor, men har tradisjonelt ikke vært særlig flink til å øve selvkritikk", uttalte daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.

LES INNLEGGET FRA KOTENG: Kan man stille spørsmål ved hvordan Adressa utøver samfunnsrolle og ansvar?

LES SVARET: Sjefredaktøren svarer Ivar Koteng: - Vi lever av tillit og troverdighet

Redaktørstyrte journalistiske massemedia er en av grunnsteinene i et fritt og demokratisk samfunn. En av media sine viktigste oppgaver i et demokrati er slik å føre uavhengig og kritisk oppsyn med offentlig og privat maktutøving. Dette fordrer en presse som setter søkelys på avgjørelser og konsekvensene av disse, og som kan stille krevende spørsmål og kreve svar fra de som har makt.

Utfordringen er bare at journalister og redaktører klarer ikke alltid å leve opp til disse idealene, for de utsettes for ulike typer press. Presset kommer både innenfra og utenfra. Minst like ofte som de påtar seg referentrollen, er journalistene aktører med egne agendaer. Journalister blir slik selv en del av maktapparatet – den fjerde statsmakt.

Les om våre nye debattsider: Du har mye å glede deg til!

Mediene setter dagsorden for hva vi er opptatt av, enten det er gårsdagens fotballkamp eller den siste utviklingen i Midtøsten. En avis kan bestemme seg for å fokusere på forholdene i eldreomsorgen. Avisa lager en reportasje om en gammel og syk mann som blir sendt hjem til en kald leilighet uten tilsyn. Samtidig skriver redaktøren en leder om mangel på sykehjemsplasser. Hensikten er da å sette saken på den politiske dagsordenen. Resultatet kan bli at politikerne vedtar å bygge et nytt sykehjem.

I den såkalte Tønne-saken konkluderte Brurås-utvalget, som fikk i oppdrag å granske pressens dekning av saken, med at enkelte medier hadde en tendens til å kaste et «mistenksomhetens lys over så å si alt» tidligere helseminister Tore Tønne hadde foretatt seg. Det ble i mediebildet også brukt negative karakteristikker av Tønne som person, og saken ble hos noen medier blant annet stempla som mulig korrupsjon. Det ble tatt tiltale mot Tønne 20. desember i 2002. Dagen etter ble han funnet død.

LES OGSÅ: Ap aksepterer Tom Myrvold som ordfører

Manglende diskusjon rundt mediedekningen i konkrete saker og av mediebildet generelt er et demokratisk problem. Historisk har det ikke manglet diskusjon rundt mediene, men debatten har ikke skjedd i avisenes spalter. Det kan tyde på en grunnleggende mangel på ydmykhet i mediene i forhold til potensielle konsekvenser av en slik utvikling. Ydmykhet er en flyktig egenskap. Så fort man erkjenner at man har den, er den borte.

Pennen er mektigere enn sverdet lyder et kjent ordtak. Ironisk nok var det på den tid pennen ble ansett å være mektigere enn sverdet flere sverd enn penner (tastaturer) i bruk. Hvem som reelt sett utøver makt i samfunnet til enhver tid er ikke alltid så lett å få øye på. Den offentlige debatten er blitt profesjonalisert og dominerer av medie- og publisitetsbransjens profesjonelle aktører.

Det ubehagelige faktum er allikevel at har du makt til å utøve innflytelse, er sannsynligheten stor for at du misbruker den på helt andre måter enn du er klar over. Det gjelder også for media.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter