Det føres en boligpolitikk for de som har best råd og de som klarer seg selv, skriver innleggsforfatterne. Her fra byggingen av Lilleby i Trondheim.  Foto: Espen Bakken (ILLUSTRASJON)

Boligpolitikk for de rike?

Folkevalgte i Trondheim sier til oss at de har vært urolig for boligpolitikken i mange år. Med god grunn. Det føres en boligpolitikk for dem som har best råd og de som klarer seg selv. Nå må bystyret ta styringen og sørge for at det bokstavelig talt er rom for alle.

Utfordringen må de ta i august når deres holdninger til den nye boligpolitiske plan blir offentlig. Med dagens politiske flertall, vil det være pinlig om man i praksis lar markedskreftene stenge ute fattige og andre trengende fra en trygg bolig.

Vi utfordrer våre folkevalgte til å heve ambisjonene. Dagens boligpolitikk øker klasseforskjellene, avstanden mellom rik og fattig. Den bidrar til at en ny generasjon må oppleve langtidsvirkningene av å vokse opp i fattige familier, hvor både hyppige flyttinger og fattigdomsstress skaper varige sår. Det er destruktivt for et anstendig sosialt liv, utdanningsløp og senere jobbmuligheter.

LES OGSÅ: Nei til nedleggelse av Trondheim mottakssenter

I en nasjonal fattigdomsrapport, som Kirkens Bymisjon la frem for noen måneder siden, forteller barna selv om de tøffe virkningene av fattigdom de daglig må skjule og som også forplanter seg inn i voksenlivet. Rapporten er overlevert, i gode møter både med kommunaldirektørens folk og de folkevalgte. Men er det vilje til å gjøre en forskjell? Eller vil man fortsette en boligpolitikk som skyver ansvar og regning over på fattige og statsfinansiert trygd?

Politikk handler ikke bare om «folk flest». Først og fremst må man slå ned på og bøte på urett eller tøffe livshendelser. Likeverd krever radikale handlinger, ikke å sementere eksisterende urett. Fellesskap er viktig, fordi ingen skal falle utenfor eller utstøtes, verken i arbeidslivet eller i den sosiale kontekst.

LES OGSÅ: Sinne er ungdommens adelsmerke

Koronakrisen bidrar nå til massearbeidsløshet og påfølgende «nyfattigdom». Arbeid til alle er blitt viktigere enn det har vært på mange tiår. Et solidarisk Norge har for store hull i sikkerhetsnettet, om man ikke kan ha en politikk for dem som faller utenfor arbeidsliv og ikke har råd til kommunens boligregning. Nå faktureres fattige ved en utgiftsdekkende husleiemodell for alle kostnader ved kommunale leiligheter. Kommunen putter ikke inn noe bidrag. Er partiene klar over at dette utfordrer de fleste partiers ideologi? Hva med styringsviljen?

Ja, det har vært forsøksprosjekt for noen få. LO i Trondheim har for sin del fremmet forslag om et regulert boligmarked, som underlegges pris- og omsetningskontroll. Det trengs uansett mer styring for å få mer sosial boligpolitikk.

Tradisjonelle verktøy i sosial boligbygging som boligsamvirke (TOBB i Trondheim) og Husbanken må for sin del sjekke sin sosiale profil, ta kreative grep for å fange opp de mest trengende, de unge inkludert. Politikerne må gi offentlige og ideelle aktører handlingsrom som harmonerer med deres sosiale, inkluderende oppdrag. Husbanken bør blant annet tilby lån med subsidiert rente og lang avdragstid.

Med dagens politiske flertall, vil det være pinlig om man i praksis lar markedskreftene stenge ute fattige og andre trengende fra en trygg bolig, skriver With og Denstad.  Foto: Christine Schefte (ARKIV)

LES OGSÅ: Trondheim gjør ikke nok for få bukt med fattigdommen

Trondheim kommune flommer over av tomme leiligheter, først og fremst fordi det i hovedsak er markedstilpassede priser som møter de boligsøkende. Kommunen har altså bestemt å ikke subsidiere eller styre prisene for leiligheter som er for dyre for dem som strever. I tillegg skal mengder av kommunale boliger selges uten å bruke inntektene på dem som ikke har råd til kommunale boliger! Fattige boligsøkere skal subsidiere kommunens øvrige investeringer. Det må være flaut å ha politisk ansvar for dette?

Kommunedirektøren anbefaler ikke å «medvirke til en større tredje boligsektor», et supplement til det markedsstyrte private leiemarkedet og til kommunale boliger. Slik ufarliggjøres en stor sosial utfordring retorisk. Om man erkjenner at deler av befolkningen ikke har råd til verken å leie eller eie, får man før eller siden andre type regninger på den usosiale politikken, som heller ikke er god samfunnsøkonomi.

LO i Trondheim og Kirkens Bymisjon har noen viktige fellesverdier, som mange deler. Inkludering, fellesskap, kamp mot urett og et anstendig arbeids- og boligmarked er en nødvendig konsekvens av likeverdstanken. Vi forventer handling når folkevalgte forteller oss at de deler disse verdiene. Og vi stiller oss begge til rådighet for samarbeid.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter