Fotballaget Strindheim under Skandia cup. Nå ber breddeidretten om å få spille fotball igjen.  Foto: Michael Schult Ulriksen

1. september er for seint Raja, Høie og Solberg!

12. mars stengte fotballen ned som resten av landet. Det var nødvendig, noe vi ikke er uenig i. Det var også nødvendig med en gradvis gjenåpning av samfunnet, også for fotballen. Frem til nå har fotballen lojalt fulgt myndighetenes råd om trening, med alt fra to meters avstand og grupper på fem, til åpning for fullkontakt i barne- og ungdomsfotballen i starten av juni. Seniorer har ennå ikke fått åpning for normal trening. Fotballen har tatt ansvar og stått bak alle avgjørelser som er tatt og vist at dette takler vi, uten økning i antall smittede.

LES OGSÅ: Myndighetene tar kvelertak på barnefotballen

Nå er vi ved et veiskille, og en ny epidemi er på full fart inn i samfunnet, nemlig frafall i landets største idrettsorganisasjon. Å spille fotball betyr så mye mer enn hva norske helsemyndigheter nå signaliserer. Norsk idrett, og spesifikt norsk fotball, har et betydelig samfunnsansvar. Sammen sørger vi for at over 400 000 fotballspillere landet over og 150 000 frivillige, er et del av et fellesskap og føler at man tilhører noe.

Nå sliter tusenvis av fotballtrenere og fotballedere med å forklare hvorfor frivilligheten ikke skal gjenåpnes, og hvorfor vi ikke skal kunne spille fotballkamper på breddenivå. Hvorfor skal ikke 6-åringene spille fotballkamper når de nå har gjort det i et par måneder på skolen, og hvorfor skal ikke seniorene trene normalt når samfunnet ellers åpner gradvis. Det henger dessverre ikke på greip!

Fredrik Sandness 

Å drive med noe, jobb som hobby, innebærer at motivasjonen må være der. Motivasjonen for oss som driver med fotball er fotballkamper. Å vinne og tape med våre lag, og føle at det vi har trent på i mange måneder utspiller seg på de ulike arenaer rundt om i Norge. At 6-8-åringene får ha kampdager der mor og far jubler frem sin pode rundt banene, der ungdommene får oppleve atmosfæren med å konkurrere mot andre på samme alder og lokaloppgjørene på seniornivå. Det er det dette handler om! Siste seriekamp ble spilt i oktober 2019 for de aller fleste lag. En ny vurdering 1. september er det samme som at neste seriekamp ikke blir før april 2021. Da har fotballen vært i karantene i 1,5 år, og det vil være en katastrofe!

LES OGSÅ: Vi gir oss ikke - vi skal tilbake!

Fotballen har bevist at dette takler vi. Vi har vasket utstyr, kjøpt inn smittevernutstyr for en formue, sett i betrakting av stram klubbøkonomi. Vi har trent med restriksjoner, ført statistikk over spillere, trenere og foreldre til stede på trening, og kjørt til og fra i flere biler enn vanlig. Hvorfor skal ikke det fortsette å fungere, om man åpner for kamper? Vi har verktøyene for smittevern, for smittesporing og for hurtig nedstenging. Dette har vi gjort i 3,5 måneder, dette kan vi gjøre i mange måneder til!

Hvor mange skal vi egentlig miste før vi forstår alvoret? Vi opplever allerede frafall på grunn av dalende motivasjon. Et frafall på 2–3 spillere for lag i distriktet som for eksempel her på Fosen, vil være det samme som at elleve andre barn, ungdom eller voksne ikke har et lag å gå til. Det vil være et tilbakeslag for samfunnshelsen i Norge vi ikke kan sitte og se på. Jeg er ikke bekymret for de aller ivrigste, men er svært bekymret for dem som kanskje ikke er så ivrig. Hva gjør disse om de ikke er på fotballbanen?

LES OGSÅ: Idretten reagerer kraftig på at barn og unge ikke får spille kamper: – Det er kritisk

Nå skal dere kjære Abid, Bent og Erna ta en avgjørelse, og det er på tide. En avgjørelse som berører fundamentet i det norske samfunnet. Ballen ligger hos dere og jeg håper dere bruker hodet og spiller en god innsidepasning til oss i fotballfamilien. Vi skal ta det ansvaret dere pålegger oss, men 1. september er altfor sent. Vi skal tilbake før det, vi MÅ tilbake før det!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter