Dette er visst tilstanden på de fleste skolene i Trondheim kommune. Kan det da tenkes at det er budsjettene det er noe feil med? At budsjettene bør økes når de fleste skolene ikke klarer å overholde dem? spør denne debattanten som jobber i Trondheims-skolen.   Foto: Håvard Haugseth Jensen

Hvor ble det av de sårbare barna? Om overtallighet i Trondheims-skolen

I kjølvannet av nedstengingen av skoler og barnehager over hele landet oppstod en enorm bekymring for de sårbare barna. Det har sjelden vært et større fokus i media på nettopp disse. Vi som jobber i skolen, ser disse barna hver eneste skoledag gjennom hele året, de er sårbare hver dag, ikke bare under en nasjonal krise. Vi kjemper mot trange budsjetter og strekker oss langt for å kunne tilby omsorg og oppmerksomhet, nestekjærlighet, glede og lek, ei hånd å holde i når ting er vanskelig, en skulder å gråte på, varme smil, trygghet og et sted som er godt å være. Vi tilpasser til elever med enorme forskjeller innenfor det ordinære tilbudet, og vi gir spesialundervisning til elever som har vedtak om det.

LES OGSÅ: – Jeg møter dem med et smil om morgenen. Nå må jeg forlate alle

Da skolene stengte den 12. mars, kastet vi oss rundt og lagde hjemmeskole for elevene. Vi skulle tilpasse her også. Følge opp. Gi tilbakemelding. Veiledning. Læringskurven var bratt for både store og små. Mange av oss meldte om lange arbeidsdager, mye lengre enn til vanlig. Det var et enormt engasjement å spore i kollegiet. Alle ønsket å bidra. Alle ville vi gjøre det vi kunne for å skape et så bra tilbud som overhodet mulig for elevene våre.

LES OGSÅ: - Blir spyttet på, bitt og slått

Da skolene gjenåpnet, kastet vi oss rundt igjen. Vi ommøblerte klasserom for å sikre avstand mellom elevene, delte elevene inn i kohorter med faste voksne og barn, satte oss inn i smittevernregler og brukte store deler av dagen på håndvask og desinfisering av utstyr og møbler. Engasjementet var fortsatt stort. Vi var for få voksne på jobb for å dekke opp med nok voksne i alle kohorter. Spesialundervisning måtte utgå. Her måtte alle bidra for å få timeplanen til å gå opp. Det ble lite pauser, som regel ingen. Det var det ikke folk til. Vi vasket og spritet. Begynte å kjenne oss slitne, men vi stod på, vi kunne holde ut til sommerferien. Det var ikke lenge igjen. Bite tennene sammen, holde ut. Kunne ikke bli syke, da hadde timeplanen raknet.

LES OGSÅ: Lover ekstra oppmerksomhet for de sårbare barna

En ukes tid før skoleslutt kom e-posten, e-posten om overtallighet. Vi har brukt for mye penger. Sprengt budsjettet. Det er allerede kuttet i bruk av vikarer, dyktige kolleger i vikariater har fått beskjed om at de ikke får fortsette, ansatte som skal ut i permisjon blir ikke erstattet. Det er visst ikke nok, det må kuttes ytterligere. Vi er vantro. Kan ikke forstå hvem som er overtallig? Vi har ikke sett noen! Er det noe spesielt vi gjør feil på vår skole som gjør at akkurat vi ikke klarer å holde budsjettet? Nei, dette er visst tilstanden på de fleste skolene i Trondheim kommune. Kan det da tenkes at det er budsjettene det er noe feil med? At budsjettene bør økes når de fleste skolene ikke klarer å overholde dem?

LES OGSÅ: - Blir spyttet på, bitt og slått

Vi går ut i sommerferie med en klump i magen, med en bekymring for hvordan neste skoleår blir. Hvordan arbeidsbelastningen for den enkelte lærer blir. Hvordan det blir å skulle stå i denne situasjonen. Hvordan det vil påvirke sykefraværet. Hvordan vi skal kunne dekke opp ved fravær. Hvordan skal vi kunne klare å gi barna et fullverdig tilbud når det kuttes så voldsomt i budsjettene? Hvordan skal vi klare å dekke opp vedtak om spesialundervisning?

Dette har vært utfordrende selv med en så kraftig «overtallighet» på enheten. Spesialpedagogene har til stadighet blitt omdisponert for å dekke opp vikarbehov ved fravær på enheten. Hvordan skal vi kunne ta vare på de sårbare barna nå? Hva skjedde med tidlig innsats? Det er en reell fare for at disse innsparingene i skolesektoren i Trondheim kommune kan komme til å koste oss dyrt i framtida, når vi begynner å se effektene av disse sparetiltakene. Hvordan vil det gå med alle disse barna som ikke får den hjelpen de trenger? Regningen kommer - og den kommer med renter. Det er både dyrt og vanskelig å reparere mennesker som ikke har fått nødvendig oppfølging.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter