Jeg synes det er smertefullt å innse at vi ikke er kommet lengre i 2020. Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke er overrasket, skriver Ingeborg Aurora Øverli (24).  Foto: Privat

Vi som ikke får delta i diskusjonen om våre egne liv

Året 2020 ble vel ikke slik noen av oss hadde tenkt det kom til å bli. Til tross for at vi har vært innelåst i egne hjem, og dermed i stor grad blitt redusert i hverdagen, har dette også bidratt, vil jeg tro, til at flere av oss har fått med oss hva som har pågått i verden de siste ukene.

Jeg synes det er smertefullt å innse at vi ikke er kommet lengre i 2020. Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke er overrasket.

LES OGSÅ: Skaff et lydbånd med sår barnegråt, la det stå på døgnet rundt i hjemmet i tre måneder

Det er nemlig slik at jeg er en del av en av flere grupper i Norge som den dag i fremdeles blir diskriminert, og det i stor grad.

Jeg har vært på flertallige konserter hvor arrangørene ber meg velge mellom god utsikt eller å få være sammen med vennene mine. Jeg kan jo ikke regne med å få i pose og sekk slik som «alle andre».

Om jeg ønsker å flytte til en ny kommune må jeg søke om dette, helst god tid i forveien. Jeg er bare tillatt å reise sammenhengende i fire uker.

LES OGSÅ: Brukerne står i sentrum

LES SVAR: Kommunen: BOA i dag er ikke er så godt som det er ønskelig

80 prosent av de norske skolene fortsetter å være utilgjengelig for de av oss som befinner oss i denne diskriminerte gruppen. Hundre tusen av oss står ufrivillig utenfor arbeidsmarkedet. Størstedelen av butikkgatene og shoppingsentrene er ikke beregnet for sånne som oss, så her er det ikke å forvente å komme seg inn.

Det dannes et skille mellom oss og dem. Vi blir diskutert og debattert i store mengder. Diskusjoner omhandlende hvordan vi bør leve. Helst gjennom kommunal hjelp. Diskusjonene omhandler våre liv. Det er ikke en gang debattert om vi som faktisk lever disse livene som andre bestemmer over, skal få lov til å være med i diskusjonen. Vi blir vurdert og sett på som syke. Dermed er det vel greit at andre tar styring over våre liv? Vi er ikke syke! Vi lever i et samfunn med barrièrer bygd opp rundt oss.

LES OGSÅ: De andre i klassen uttrykker vemmelse ved å røre ved ballen som akkurat traff deg

Norske statsborgere blir til stadighet fortalt at vi bor i et av verdens mest likestilte land. For noen stemmer sikkert dette. Men det er flere norske innbyggere som fortsatt blir diskriminert.

Den siste tiden har kampen om likestilling for mørkhuda mennesker, med et særlig trykk hos amerikanske statsborgere, blusset opp igjen. Tanken om dette er for meg helt absurd, fordi jeg tenker at det er en selvfølge at alle skal være likestilte i år 2020. Uavhengig av hudfarge, kjønn, etnisitet, livssyn, seksuell legning og/eller funksjonsevne. Det har vært betryggende og rørende å se hvor mange, også i Norge, som har latt seg engasjere i demonstrasjonene som har blitt holdt for å vise at dette ikke er greit.

LES OGSÅ: Ordføreren avslører sin manglende kontakt med virkeligheten

Dette har vært en vond tid for mange. Også for meg, fordi jeg kjenner meg igjen i det å bli diskriminert på bakgrunn av noe en selv som individ ikke kan noe for. I tillegg til det vonde, har denne tiden for meg også vært med på å fremkalle et glimt av håp.

Et håp om at vi i Norge en dag skal stå like allierte i kampen for likestilling av funksjonsnedsatte. La oss stå like sterke i den neste likestillingskampen. Det vi står i nå er en uendelig viktig kamp, men krigen vil ikke være beseiret før vi alle er likestilte. Blir du med i krigen for rettferd og likestilling? Jeg stiller nå og i alle fremtidige kamper for likestilling.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter