Når jeg ser en politibil, får jeg automatisk 200 i puls, selv om de bare kjører forbi meg. Er det slik jeg skal gå og ha det allerede i starten av voksenlivet? spør denne kvinnen.  Foto: Christine Schefte

Kjære politi og akuttpsykiatrisk helsevesen

Er det blitt sånn at vi som er psykisk syke, er blitt kriminelle og oppmerksomhetssyke? Er det kun slik dere ser på oss? Det er i vertfall slik jeg føler jeg blir behandlet i møte med dere som etater når jeg står i dype kriser.

Jeg er 20 år og har en psykisk lidelse som gjør at jeg i perioder blir veldig dårlig og kan få sterke tanker om å ta mitt eget liv. I det siste har jeg dessverre også vært ganske dårlig, men det betyr ikke at jeg er blitt kriminell eller oppmerksomhetssyk. La meg forklare. De første jeg møter i slike perioder er ofte politi. Og jeg skjønner at politiets oppgave i første rekke består av å unngå fare for liv. Men jeg setter store spørsmålstegn rundt hvordan man blir behandlet.

LES OGSÅ: Historien har grepet mange av Adresseavisens lesere

For det første så tar de i deg og bare river deg med. De setter også på håndjern for å få kontroll over situasjonen, noe jeg kan forstå. Men det jeg ikke skjønner, er hvorfor man skal bli møtt med dårlige holdninger og folk som snakker over hodet på deg om hvor håpløs du har vært tidligere. Hva vet vel de om hvordan jeg tenker og hvordan jeg har det? Ja, jeg kan være frustrert fra før, men å få slike kommentarer sleng over hodet, gjør ikke akkurat situasjonen noe lettere. Snarere tvert imot. Jeg blir lei meg, sint og frustrert. Hvorfor? Jo, fordi det er som om jeg har fått ett stempel på meg som jeg ikke har fortjent. En tidligere handling sier ingenting om hvordan jeg er som et menneske.

LES OGSÅ: Vi kan ikke godta at det er umulig å hjelpe Emma

I helsevesenet er det ikke akkurat bedre. Når du kommer til en tvangsinnleggelse med politi og ambulanse iført håndjern og allerede er oppspilt over det de ute i felten har slengt over hodet på deg, så blir det ikke bedre av å bli møtt med ordene «ro deg ned», «ta deg sammen», «oppfør deg som en voksen». Jeg tror ingen av de som møter deg, vet hvor dypt de ordene stikker. Det gjør dritvondt og har kanskje en motsatt effekt av det de ønsker. For i stedet for å roe meg ned, blir jeg enda sintere, mer lei meg og frustrert. Jeg har opplevd at når politi har tatt på håndjern, så holdes de på hele veien til psykiatrisk, selv om jeg har roet meg ned og ikke er til fare for noe eller noen.

LES OGSÅ: Vær så snill. Husk psykiatrien

På psykiatrisk har jeg opplevd å bli lagt i reimer. Jeg har sagt det til de minst hundre ganger tidligere: Jeg tåler ikke å bli holdt fast. Det vekker vonde traumer og setter i gang en enorm uro hos meg. Så legger de meg i reimer som strammes så hardt at det svir. Så skal du ligge der. Du skal ligge der til du har funnet kontrollen. Men hvordan skal du kunne finne roen og kontrollen når reimene sitter så stramt?

Er det sånn vi vil ha det i samfunnet? Er det sånn man skal behandle de som er psykisk syke? For hvis det er sånn, vil jeg gjerne at folk skal vite. Vite hvordan ting kan foregå på innsiden av systemet. Hvordan noen psykiatriske pasienter behandles. For etter min mening som har stått i dette opptil flere ganger, så er ikke dette i nærheten av greit. Som en konsekvens av den røffe behandlingen, har jeg blitt livredde for både psykiatri og politi. Når jeg ser en politibil, får jeg automatisk 200 i puls, selv om de bare kjører forbi meg. Er det slik jeg skal gå og ha det allerede i starten av voksenlivet?

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter