Jeg så for første gang fortvilelsen i øynene hans, skriver den 79 år gamle damen om perioden da det gikk opp for dem at mannen begynte å bli syk.   Foto: Håvard Haugseth Jensen

Da jeg leste det smertefulle innlegget om alzheimer, fikk jeg lyst til å skrive litt om vår situasjon

Da jeg leste det flotte og smertefulle innlegget i avisa onsdag 29. april om arvelig alzheimer, skrevet av Marianne Danielsen, fikk jeg lyst til å skrive litt om vår situasjon. Ja, jeg har lest innlegget flere ganger, og det rører svært.

Den forbannende alzheimer!

Min mann fikk påvist en sjelden type alzheimer for en god del år siden. Det finnes flere typer av denne sykdommen. Hele livet ble snudd på hodet for meg. Vi ble kalt inn til Nevro Øst ved St. Olavs hospital for samtaler med forsker og lege innen nevrovitenskap Sigrid Botne Sando en gang i året. Disse samtaler er gull verdt for meg, jeg ser fram til dem med glede. Jeg har alltid noen spørsmål å stille henne, og jeg får alltid gode og hjelpsomme svar. Hun er helt unik for meg og oss.

LES OGSÅ: Arvelig Alzheimer: Jeg kjenner på et voksende håp - for meg selv og min familie

Denne forbannede (unnskyld ordet) sykdommen snek seg langsomt, men sikkert inn i min manns sinn og kropp, og forvandlet han sakte og sikkert til en annen person. Det er ingen, absolutt ingen, i min manns familie som har hatt denne sykdommen. Derfor kom den som et sjokk for oss! Hvorfor min mann? Hans mor ble over 87 år, satt med blyant og kryssord, klar i hodet til det siste. Han har ei søster på over 90 år.

Så hvorfor i all verden kom denne sykdommen da til min mann?

LES OGSÅ: Helsen til foreldrene mine blir dårligere. Har de rett til hjemmesykepleie eller sykehjem?

Jeg merket ikke så mye til den de første årene. Han har alltid vært en person som får til absolutt alt av alle slag, kort sagt, en handy man. Han bygde hus til oss, gjorde nesten alt selv, bortsett fra at Block Wathne satte opp huskassen og så måtte vi ha hjelp til det elektriske og rørlegger. Han renoverte og moderniserte to gamle hytter. Kort sagt: Ingen ting var umulig for han. Han er og blir optimist, også i dag. Min mann sa alltid: «Du må ha tro på at det umulige er mulig.» Det sier mye om han.

En av de første gangene jeg merket at ikke alt var som det skulle, var da han skulle sette sammen et enkelt møbel. Dette skal jeg gjøre, sa han, og satte i gang. Men han fikk det ikke til.

Jeg så for første gang fortvilelsen i øynene hans. Hva er det som skjer? spurte han.

Mange slike små episoder i årenes løp, har det vært mange av. Likevel var han klar i hodet sitt. Han leverte selv inn førerkortet, han så alt for dårlig. Veldig godt gjort, sa legen vår. Alt ble gradvis forandret med livet vårt.

LES OGSÅ: 3500 har verge i Trøndelag. Slik er reglene

Nå, i disse koronatider, holder vi oss for det meste inne. Vi har egentlig vært inne siden midten av februar, bortsett fra et legebesøk. Men det var en del ensomme før i tiden også. Mannen min har en alle tiders Røde Kors-venn som kommer en gang i uka og tar seg også en spasertur. De har veldig god kontakt. Men disse aktiviteter er selvsagt skrinlagt i koronatiden.

Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe mannen min, og det går bra. Jeg vil helst ha han boende hjemme så lenge som mulig, jeg vet at det er hans ønske også. Vi lovet jo hverandre for 58 år siden at vi trofast skulle elske og ære hverandre i gode som i vonde dager. Det skal jeg selvsagt holde.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen

Det er selvsagt mange i vår situasjon, som har denne fæle alzheimer'n å stri med. Men sånn er det blitt, og det må vi bare godta. Vi må bare tenke og se tilbake, for vi har hatt et veldig rikt, godt og langt liv. Vi har opplevd mye sammen.

Jeg vil gjøre alt jeg kan for den gode og snille mannen min, som jeg elsker over alt.

Hvor lenge vi får ha hverandre, det er det ingen som vet. Derfor: Nyt dagen i dag som om den skulle være den siste!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter