Det dukker også stadig opp forklaringer som kobler kriminalitet til kultur eller etnisitet. Det er for lettvint. Et raskt historisk tilbakeblikk på kriminalitet i Trondheim viser tydelig at det faktisk var verre og mer voldsomt før, lenge før Trondheim ble multikulturell som nå, skriver Karim Essahli i Trondheim kommune.  Foto: Glen Musk

Ungdomskriminalitet: Hva er det?

Adresseavisen skal ha ros for å ha, hittil i 2020, publisert mange kronikker og innlegg som tar opp bekymring om utviklingen i ungdomskriminaliteten i byen vår. Adressa etterlyser tiltak for å hjelpe ungdom ut av kriminalitet. Det er også helt på sin plass at Adressa i en leder etterlyste gransking av forholdene som førte til at to 16-åringer ble dømt til fengselsstraffer mens de var under barnevernstiltak. Barneombudet må definitivt på banen i denne saken. Når primære omsorgspersoner ikke makter å hjelpe barna sine er det offentligheten sin oppgave å ivareta denne rollen. Voksenverden har uansett godt av en gransking som kan finne ut om hvor og hvordan svikten skjedde.

LES LEDEREN: Ranstiltalte ungdommer kan ha blitt sviktet

Det mangler ikke på tiltak eller vilje til å hjelpe, men det hele preges av kaos og mer støy rundt ungdommene, istedenfor fokus og konsentrasjon av innsats i hendene på få aktører med inngående kjennskap og betydningsfull relasjon og tillit blant ungdommene. Det som i prinsippet høres fordelaktig ut ved at flere instanser og enheter er involvert, utgjør i virkeligheten en hemsko for effektiv og målrettet oppfølging med ungdommene: Jo flere som er involvert, jo vanskeligere og mer krevende blir samarbeid og koordinering av innsatsen.

LES OGSÅ: 16-åring til Adressa: Derfor ble jeg raner i Trondheim

Det er tankevekkende at ungdom som normalt sett skulle vært i skolen, havner i fengsel. Nesten all ungdom som er involvert i kriminalitet, har problematiske forhold til skolen. Før de havner i trøbbel har de gjerne droppet ut av skolen. Erfaringene viser at skolen har store utfordringer med å håndtere utagerende elever, rettere sagt sårbare unge – for det er det de er – og har lett for å velge snarveier for å bli kvitt utfordrende elever. Dette bør ansvarlige myndigheter samt politikere gå etter i sømmene.

Politiet, barnevernet og kommunens ledelse bekymrer seg naturligvis for at ran og vold utøves av ungdommer i ganske ung alder. Det er også en stor belastning for familiene til ungdommene dette gjelder. Først og fremst familiene til de som er ofre for volden, men også til de som utøver volden. Konsekvensene for de førstnevnte er utrygghet, redsel for fysiske og psykiske skader volden påfører deres barn, og alvorlige traumer. For familiene til volds utøverne kan det være stigma, maktesløshet, og vonde følelse av utilstrekkelighet som omsorgspersoner.

LES OGSÅ: Forsvarere i ranssak svært kritiske til barnevernet

Samtlige av aktørene på det sosiale feltet, samt politi, er enige i at dette handler om få ungdommer. Statistikken bekrefte dette, så langt. Men ingen er i stand til å si noe pålitelig eller presist nok om årsaker til at dette skjer. Kanskje skyldes det simpelthen at man leter etter forklaringer som ikke finnes, eller at årsakene er så kompliserte og varierte at de ikke lar seg fatte ved hjelp av enkle forklaringsmodeller, og at de derfor krever større fleksibilitet og tilpasning til de enkelte tilfellene. Alle mulige årsaker til volden som har blitt nevnt før, av både politi og sosialarbeidere: Ungdommelig rivalisering, hevn, jag etter status, gjensidige personkrenkelser; til vonde opplevelser av traumer, mobbing, fattigdom, og skadelige omsorgssituasjoner, er en del av det store bildet. Men det er tydeligvis ikke nok til å tegne et presist nok bilde av problematikken som kan brukes for å skissere sårt trengte løsninger. Mye av tilnærmingene preges av usikkerhet, gjetting, og antakelser. Har vi egentlig forstått problemet? Det er nødvendig med presis og bedre informert innsats fra alle aktører. Ansvarshavende i første rekke.

LES OGSÅ: Forsvarer sjokkert over straffepåstand mot tenåringer

En annen tilnærming er at vår egen forvirring i møte med utfordrende ungdommer skyldes det faktum at vi prøver å finne en forklaring for ungdommenes atferd som passer for alle av dem som én gruppe. Det dukker også stadig opp forklaringer som kobler kriminalitet til kultur eller etnisitet. Det er for lettvint. Et raskt historisk tilbakeblikk på kriminalitet i Trondheim viser tydelig at det faktisk var verre og mer voldsomt før, lenge før Trondheim ble multikulturell som nå. Det er heller ikke noe tvil at marginalisering rammer nye ungdomspopulasjoner før de i sin tur finner plassen sin i samfunnet. Ungdom flest i dag er faktisk mer lovlydig og disiplinert. Vi må kunne skille mellom sosiale voksesmerter og bevisst kriminell atferd for å kunne forebygge ytterligere marginalisering og utenforskap.

LES OGSÅ: Var ungdomskriminell i Trondheim: - Jeg ble nesten blind av makten jeg følte på

Det har tidligere blitt nevnt at det er få ungdommer som står for det meste av voldskriminaliteten. En kan med sikkerhet føye til at blant disse er det enda færre som står for den direkte utøvelsen av vold. Resten fungerer som heia-gjengen. Forebyggende tiltak bør ta høyde for fallgruvene ved å gi dem oppmerksomhet som bekrefter og konsoliderer deres følelse av tilhørighet til de som utøver vold. Ungdomsgrupperingene vi har i Trondheim er langt mer flytende og ustabile konstellasjoner enn at de kan kalles gjenger i sosiologisk forstand. Å ta dem inn som gruppe, uansett om det gjøres av politiet eller det øvrige hjelpeapparatet, vil nettopp styrke dem som gruppe og sette gruppedynamikken i gang, med alt det det innebærer av lojalitet, gjensidig beskyttelse, og felles motstand mot det de oppfatter som ekstern trussel.

Avslutningsvis er det nødvendig at vi tar til oss vår egen del av ansvaret for tingenes tilstand. Det negative fokuset later til at hele problemet ligger på den banehalvdelen som heter ungdom. Det er tross alt umyndige mennesker vi har med å gjøre, egentlig barn, og dermed like mye vårt ansvar. Deres lykke, like mye som deres feilgrep, oppstår i den voksenverden som har fostret dem.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter