Hvem ivaretar partner? spør Irina Rashid. Her med samboer Erfan Kaedi og lille Benjamin Kaedi.   Foto: Privat (Irina Rashid med samboer Erfan Kaedi og lille Benjamin Kaedi)

Varseltårer

Jeg vil ta dere med på en historie gjennom mine erfaringer som føde- og barselkvinne på St. Olavs Hospital. Min kjære arbeidsplass, St. Olavs. Også dette er et sykehus som har blitt berørt av koronatiden. Her har jeg jobbet siden 2016, som bioingeniør. Stolt over yrket mitt. Stolt over arbeidsplassen min. Det er frem til en solfylt maidag, tre dager over termindato, at jeg snart skal se at denne stoltheten snart skal gå over i noe litt annet.

LES OGSÅ: Vi klarer ikke å akseptere at partner skal gå glipp av selve mirakelet

Tiden frem mot fødsel hadde vært noe nervepirrende. Ikke skulle jeg bare forberede meg på en fødsel, men jeg, vi, måtte forberede oss på at det var en mulighet for at partner ikke fikk bli med på fødselen. For vår del hadde far vært heldig nok og fått være med på både ultralyd og svangerskapskontroller lenge før korona var et ord vi aldri forbinder med noe annet enn munnbind og antibac.

Det var derfor mye tid som gikk med til spekulasjoner. Må jeg føde uten far? Hva om det blir keisersnitt? Jeg går inn og sjekker stolav.no. Fortsatt like strenge tiltak? Det går flere uker. Termindato nærmer seg. Tallene på antall smittede går ned. Beredskapen på St. Olavs går fra gul til grønn. Takk og lov, tenker jeg. Flere og flere sykehus rundt om i landet letter på tiltakene som er gjort i forbindelse med fødsel og barseltid. Jo, vi har enda tid, tenker jeg. Gutten i magen kommer nok helt sikkert på overtid. Det ordner seg sikkert over neste uke. Jeg pakker ned klær i fødebaggen til far også, bare sånn i tilfelle. Krysser fingrene og håper på det beste, mens klærne hans legges pent brettet sammen i kofferten.

LES OGSÅ: De har lest om fedre som er blitt kjent med barnet sitt på Facetime. Det håper Daniel han slipper

Og så var det denne fine maidagen da, der små murringer og regelmessige tak skulle vise seg å være starten på et eventyr. Rundt kl. 01.00 kom jeg vaggende inn på føden, alene, i god tro om å bli sendt hjem igjen. Far var koronafast på parkeringsplassen. Heldigvis viste det seg at fødselen var gang og far fikk komme opp på føden. Det gikk fort i svingene og plutselig satt vi der alle tre. I en lykkerus. En lykkerus som ikke kan beskrives uten at man har opplevd det selv.

En lykkerus som skal vare lenge og som ikke skal bestå av å se på klokka og telle timene og minuttene til det er over. For det var det vi gjorde. Spesielt far. Uten at han sa noe, kunne jeg tydelig merke at han var redd for når dette skulle ta slutt. Når skulle de be ham dra hjem? Når skulle de gi beskjed om at han måtte forlate det beste som har skjedd ham til nå i livet?

Det høres ut som om jeg overdriver. Hallo, folk har blitt født under krig og elendighet, mange uten å vite om de har foreldre som kan ta vare på dem. Det var jo heller ikke vanlig å ha med far på verken fødsel eller barsel før i tiden. Men nå er det faktisk slik at det var før i tiden. Dette er nå. Dette er i en tid hvor mental helse og ikke minst likestilling i parforhold er en stor del av vårt moderne samfunnsfokus.

LES OGSÅ: Fødeavdelingen lemper på koronarestriksjonene

Tilstedeværelse av partner er jo elementært for relasjonsbygging mellom forelder og barn. Hvorfor skal det plutselig opprettes tiltak som jobber mot dette? Partner har jo i de fleste tilfeller vært sammen med mor frem til fødsel, og om partner er med på fødsel, har det mulig kunne skjedd smitte de timene partner er på sykehuset.

Den realistiske delen av meg skjønner godt at tiltak er ment for å hindre spredning av viruset. De gjøres for at du og jeg skal kunne være mest mulig friske. For at vi skal ha et friskt sykehus. Men hva skal jeg gjøre om jeg kommer hjem til en som ikke lenger er en glad og optimistisk far, fordi han fikk frarøvet dyrebar tid med sitt nyfødte barn? Kroppen min skal sørge for at psyken min overkjøres av hormoner, slik at jeg kan håndtere tiden etter fødsel. Hvem ivaretar partner?

LES OGSÅ: Kim rakk fire minutter av fødselen

Det rasler i trillebord langt i det fjerne, i korridorene som går forbi døra til fødestua. Den trygge fødestua, som for tiden rommer vår lille boble. Hjertet stopper opp litt. Blikkene til far og meg møtes. Er det nå de kommer for å gi beskjed? Er det nå bobla skal sprekke?

Kjære St. Olavs! Jeg håper dere kan vurdere å åpne barseloppholdet for partner også, slik at partner får mest mulig tid sammen med mor og barn.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter