Innlegget fra 1984 kunne vært skrevet i dag, sier Eivind Bratteland. Bildet er fra aksjonen “Det gjelder livet” for et år siden.  Foto: Marthe Amanda Vannebo (ARKIV)

Utviklingshemmedes situasjon i Trondheim

Vi lever i et av verdens rikeste land som roser seg av å ha en høy leve- og livsstandard, og et vel utbygget velferds- og støttesystem. Realitetene er dessverre at vi gjennom våre politikere og våre forvaltningsorgan har laget et samfunn vel tilpasset oss vellykkede, mens mange grupper i dag opplever samfunnet som kaldt, urettferdig og lite hjelpsomt.

Det er viktig å slå fast at utviklingshemmede representerer et enormt spekter fra de høyt fungerende til de 100 pleietrengende. Behovene vil derfor også variere enormt, og normtall og gjennomsnittsverdier sier lite og ingenting om forholdene for den enkelte.

LES OGSÅ: Utviklingshemmede fortjener bedre

Gapet mellom politikernes og utredernes vakre ord og vendinger og dagens realiteter er dessverre uhyggelig stor.

Det er sagt og utredet nok!

Hvor ligger ansvaret?

Hvem gjør noe?

LES SVAR: Kommunen: BOA i dag er ikke er så godt som det er ønskelig

Politikere, administrasjon og «institusjoner» er snare til å gripe til tall- og utviklingsmagi. Det påpekes at det har vært en stor utvikling fra fortiden. Ja, det skulle da også bare mangle når denne fortiden består av forhold vi helst burde glemme. Det er irrelevant og umoralsk å trekke sammenligninger tilbake til fortiden i denne sammenheng.

Det er dagens samfunn også våre utviklingshemmede medmennesker lever i. Hvem vil være tilfreds i lønnsoppgjør, arbeidstidsbestemmelser og andre forhold, å bli sammenlignet med hva dere hadde i fortiden. Nei, det er behovene i dag som bestemmer hvordan vi oppfatter vår situasjon. Slik er det også for de utviklingshemmede. Er dette så vanskelig å forstå?

Hvem gjør noe?

Jeg har rett og plikt til å reagere og aksjonere på vår datters vegne. Hvis dette trekkes i tvil, er debatten over for mitt vedkommende. Det er dessverre typisk at man ønsker «ro», og at foreldre anklages for å ta opp ting på måter som ikke gagner saken.

Jeg vet hva jeg snakker om. Vi har opplevet og overlevet tre måneder med søvn annen hver natt og kontinuerlig gråt unntatt i korte perioder på en halv til én time. Jeg utfordrer politikerne: Skaff et lydbånd med sår barnegråt, la det stå på døgnet rundt i hjemmet i tre måneder og sov annen hver natt. Jeg garanterer at avlastningstilbudene kom på bordet – men:

Hvem gjør noe?

LES OGSÅ: Trondheim og andre kommuner bryter loven - det kan få alvorlige konsekvenser for utviklingshemmede

Jeg nekter å akseptere at man ikke vet. Jovisst vet dere hvis dere bare vil vite.

Det er mitt ansvar å prøve å arbeide for at vår datter skal få en menneskeverdig og mest mulig givende tilværelse den tilmålte tiden hun måtte leve.

Ansvaret for dagens situasjon må plasseres hvor den hører hjemme – nemlig hos politikerne.

Det er dere som har ansvaret for at de overordnede målsettinger gjennomføres.

Dette ansvaret kan dere ikke løpe fra!

Ovenstående er utdrag av et innlegg jeg holdt på en høringskonferanse i Folket Hus i Oslo i regi av daværende Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede. Tidspunkt: 6 – 7. september 1984!

Dette gir en grell belysning av situasjonen. Politikernes og forvaltningens mantra om «at dette skal vi lære av», blir avkledd. I 1984 var det 27 på venteliste i Trondheim, 34 år senere er det 54. Læringskurven har bevislig ikke gått oppover i løpet av 34 år! Det er uendelig trist at jeg nok kunne holdt det samme innlegget med bare helt marginale endringer også i 2020 – 36 år senere!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter