Spelet på Stiklestad 2019 fra sluttscenen der kongen dør spilt av Hermann Sabodo  Foto: LEIF ARNE HOLME

Hvem tar ansvar for Stiklestad?

Stiklestad har en meget sentral plass i den norske historien og slaget på Stiklestad ble et vendepunkt for norsk samfunnsutvikling. Stiklestad er både historie, religion og moderne kulturformidling og har vært viktig fra middelalderen og til i dag. Stedet kommer ikke til å bli mindre viktig de neste ti år fram mot tusenårsjubileet i 2030. Svært få steder har en kraft som dette stedet. Det er viktig å ikke glemme det i en diskusjon om organisering av nåtidens museumssektor.

Utredningen «Med fortiden inn i fremtiden» skal opp i hovedutvalget for kultur i Trøndelag fylkeskommune onsdag 27. mai.

LES OGSÅ: Spelet trenger en kraftig fornyelse

Det er lett å være enig i at man må finne en god administrasjon av regionens museer. Og det kan være en god idé at man skiller ut en egen administrasjon tilsvarende Museene i Sør-Trøndelag (MIST) som har ansvar for felles tjenester, og at denne får et navn som er annerledes enn Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK). Det er også klokt at andre kommuner får eierskap til og tar del i diskusjonen om prioriteringer. Men det er ikke en god løsning om man samtidig ødelegger stedet Stiklestad.

Den utredningen som nå er lagt fram for Trøndelag fylkeskommune gjør det, den skaper tvil rundt stedet Stiklestad. Man slås av fraværet av ambisjon for og til dels forståelse av stedet Stiklestad nettopp nå når man står foran arbeidet med å bygge opp til tusenårsjubileet.

Stiklestad har vært samlingssted i århundrer. I løpet av de siste sytti år har det skjedd store løft gjennom Verdal kommune og Nord-Trøndelag fylkeskommunes dedikerte arbeid. Totalt er museene i SNK besøkt av ca. 166 000. Av dette er 130 000 besøk til Stiklestad. Det gjør stedet til det mest besøkte stedet i Trøndelag utenom Nidarosdomen.

LES OGSÅ: Det blir spel på Stiklestad i 2020

Målet for Stiklestad må være å forene ressursene på en slik måte at man kan få ting til å arbeide best mulig sammen for hele regionen. Og her er «Spelet om heilag Olav» en god historie som det er grunn til å snakke pent om. «Spelet om heilag Olav» har vært en formidling av historien rundt Stiklestad til nær en million tilskuere. Disse menneskene som har besøkt Stiklestad og regionen, har også vært verdifulle for lokalt næringsliv, enten det dreier seg om reiseliv eller handel.

Som alle spels mor var Stiklestad den mest nyskapende arenaen for å forene profesjonelle kunstnerkrefter med engasjerte amatører. Erfaringen og læringen fra Stiklestad har inspirert andre friluftsspel i Trøndelag og ellers i landet. Det er heller ingen tilfeldighet at Innherred har de beste skoletilbud i drama, at den eneste teaterhøyskolen utenfor Oslo finnes nettopp her og at det fra regionen utvikles dyktige kulturpersonligheter.

Det er slik vi forstår det laget et grunnlag for å diskutere modernisering og mulige nye spel som formidler historien i vår tids drakt. Hvem skal ha ansvar for å følge opp det? Er det slik at man sparker ballen tilbake til Verdal kommune og sier at det er deres ansvar å gjøre det fordi en slik formidling ikke er viktig for Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) og regionen? Og hvis svaret er at nye spel er SNKs ansvar, mens det «gamle» spelet er Verdal kommunes ansvar, må man fundere på hvorfor det velges en slik tilnærming?

LES OGSÅ: Avtalebrudd dersom Stiklestadspelet ikke blir satt opp neste opp neste år.

I den utredningen som er framlagt, kan man enkelte steder få inntrykk av at historien rundt Stiklestad bare er vinnernes historier eller at de bare har hatt betydning i en politisk sammenheng. Det er en grov nedvurdering av kraften i Stiklestad sin historie og i alle de historier som kan fortelles med Stiklestad som bakteppe, enten det dreier seg om vinnere og tapere, ofre og utnyttere, terrorister og sårbare. Stiklestads aktualitet og talerstol er det mest legitime sted å nettopp ta tak i dette.

Marvin Wiseth   Foto: Morten Antonsen

Hvordan man skal sikre at norsk historie blir viktig for nye generasjoner og ikke bare for de spesielt interesserte er den store utfordringen for norske museer? Stiklestad har gjort gode grep. Det er viktig at en slik utvikling fortsatt heies fram og ikke begrenses.

Utredningen foreslår oppstykking av elementene som er på Stiklestad. Det er uheldig. Styrken på Stiklestad er at de ulike delene spiller sammen med hverandre. En oppsplitting hvor mange ulike har ansvar, vil gjøre forvaltningen av stedet uhyre krevende. De som kommer til Stiklestad vil oppleve stedet som ett og vil ha en enkel tilrettelegging. Og i en museumssektor hvor besøkstall er en viktig måleindikator, bør man ikke risikere at opplevelsene reduseres ved økt byråkratisering.

Museene på Innherred blir ikke bedre av at man bryter opp og stykker av deler av flaggskipet. Og man blir heller ikke bedre av å snakke ned det som skjer på Stiklestad. Vi behøver et sterkt Stiklestad på lik linje med sterke museer i Stjørdal, Levanger, Inderøy og Steinkjer.

Det skulle vært mer stolthet i utredningen. Stoltheten av at man har et av de mest sentrale historiske stedene her hos oss. Stoltheten over at man gjennom tid har gått foran og utviklet nye og spennende tilbud. Det kunne til og med vært en stolthet over at man på Stiklestad har klart å forene både museum og festival selv om ikke andre har gjort det.

Eli Arnstad  Foto: Kim Nygård

«Med helgenkongens død på Stiklestad ble Norge en del av den siviliserte verden», sa Lars Roar Langslet i sin tid. Det er den arven som forvaltes. Så hvem tar ansvaret for dette fyrtårnet i vår region? Utredningen gjør det ikke. Den snakker ned både spel og sted. Å følge utredningens anbefalinger, kan gjøre ubotelig skade på hele arven fra Stiklestad.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter