Sp og Frp har aldri vært spesielt opptatt av universitetene, men det er pinlig at Ap opptrer like uansvarlig, skriver debattanten.  Foto: Espen Bakken

Pinlig av Arbeiderpartiet

Jeg har merket meg at ungdom i større grad enn før er svært opptatt av hvilke yrker de kan få som følge av bestemte utdanningsløp. Denne usikkerheten må naturligvis universiteter og høyskoler ta på alvor.

Et viktig utgangspunkt er likevel at disiplinfagene ved universitetene ikke gir ett avgrenset sett av ferdigheter, som kvalifiserer for ett bestemt yrke. I stedet gir slike utdanninger trening i å tenke analytisk, kritisk og selvstendig om et mangfold av temaer og problemstillinger. Slik kompetanse er etterspurt i store deler av arbeidslivet, og slik utdanning kvalifiserer følgelig til et stort mangfold av mulige karrierer. Det er utfordrende å kommunisere dette til usikre ungdommer, men vi prøver.

LES OGSÅ: Derfor er det lite attraktivt å være kvinne i offentligheten

Vi får imidlertid ingen hjelp av Arbeiderpartiet, Frp og Senterpartiet. I forbindelse med regjeringens kompetansereform, har disse tre partiene blitt enige om et tilleggsforslag som kan få alvorlige konsekvenser for en del av disiplinfagene. Tre spesifikke forhold skal inngå som kriterier for en ny finansieringsmodell, melder Khrono: For det første om kandidatene har relevant arbeid etter endt studium, for det andre opplegg for videreutdanning, og for det tredje at institusjonene oppretter mindre emner som kan tas mens folk er i jobb.

Det er det første kriteriet som opptar meg her, fordi det – forsiktig uttrykt – er lite gjennomtenkt. Det ble foreslått av Frp allerede for to år siden uten at noen tok det spesielt alvorlig, men det ser ut som Ap og Sp nå har godtatt det, i en hestehandel hvor de til gjengjeld får realisert de to andre kriteriene. Sp og Frp har aldri vært spesielt opptatt av universitetene, men det er pinlig at Ap opptrer like uansvarlig.

Hva innebærer det i praksis at en del av finansieringen skal baseres på «arbeidslivsrelevans»? Det kan naturligvis måles på flere måter, som imidlertid har det til felles at de er dårlige. Flere studier har sett på hvor utdannede kandidater befinner seg noen måneder eller år etter endt utdanning. De blir da gjerne spurt hvorvidt de opplever at utdanningen var relevant for deres nåværende arbeid. Det er ikke helt enkelt å vurdere dette, nettopp fordi utdanningen ofte har gitt dem en generell kompetanse. Folk bruker kompetansen uten å reflektere over det.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Et annet poeng er at dersom de for øyeblikket ikke har noen relevant jobb, betyr ikke det at de ville vært bedre tjent med å velge noe annet. I humanistiske fag, som trolig vil komme dårlig ut med dette forslaget, studerer for eksempel mange som drømmer om å lykkes i kreative yrker i kultur eller medier: som forfattere, kunstnere, film- og TV-produsenter eller kritikere. I arbeidet med å realisere denne drømmen bidrar de ikke bare med studiepoengproduksjon, mange jobber også deltid i dårlig betalte yrker i service-sektoren.

Det ligger i sakens natur at en god del av dem neppe vil lykkes, men det betyr ikke at de ville fått bedre liv, eller blitt mer samfunnsnyttige, om finansieringssystemet hadde tvunget dem til å bli ingeniører eller lærere. Hvis de fullfører sin humanistiske grad, får også de aller fleste av disse jobber hvor de har nytte av den kompetansen de har tilegnet seg. Arbeidsmarkedet er dessuten i stadig endring, og ingen vet hva som er etterspurt når dagens 19-åringer er ferdig utdannet.

Det siste peker mot en annen måte å tolke relevans på, nemlig å vurdere det ut fra arbeidslivets behov mer direkte. Det kan godt tenkes at NHO nå får økt innflytelse over dimensjoneringen av ulike utdanninger. Det er flaut å måtte påpeke dette overfor Arbeiderpartiet, men for det første er altså ikke universitetets primære oppgave å løpe dit næringslivet vil ha oss. For det andre er arbeidslivets kortsiktige behov en særdeles dårlig rettesnor i alle fall. Arbeidslivets tidshorisont er stort sett ganske kort. Utdanningssystemet, derimot, utvikler kompetanse i et perspektiv på 20-40 år. En rekke utdanninger er svært konjunktursensitive, den konkrete kompetansen det er mangel på i dag, kan være irrelevant om få år.

Derfor må høyere utdanning ivareta den generelle analytiske og refleksive kompetansen som universitetene utvikler og ivaretar. Slik settes kandidatene i stand til ikke bare å mestre konkrete ferdigheter, de lærer også å lære i en omskiftelig tid. Denne siden ved universitetenes virksomhet går tapt dersom de i stedet stadig må tilpasse seg arbeidslivets kortsiktige og sterkt skiftende behov.

Forholdet mellom utdanning og arbeid kjennetegnes ikke av at arbeidslivet har veldefinerte behov, som utdanningssystemet tilfredsstiller. Tilbudet av kompetanse skaper snarere sin egen etterspørsel. Den gruppen jeg selv tilhører, sosiologene, jobber i dag i en rekke bransjer og sektorer, privat og offentlig, som få tenkte på som aktuelle for 30-40 år siden. En slik generell kompetanse er mye bedre tilpasset raskt skiftende omgivelser enn alle nymotens kurs i «endringsledelse» og lignende lettbeinte utdanningstilbud.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter