8. mai – 45 i Anarkiets tegn? Tøv!

Ukeadressa har en bred omtale av maidagen da freden ikke lenger var et håp, men et faktum. En dag som de fleste nordmenn hadde sett frem til i fem år. Den tyske okkupasjonsmakts herjinger var slutt. En virksomhet som i Norge bl.a. hadde utradert Namsos, Steinkjer, Elverum. Åndalsnes og halve Nord-Norge. Brutale terroraksjoner – Telavåg, Majavatn og flere steder som hadde kostet mange liv. I Trondheim gjennomført ved standretten etter Terbovens personlige besøk og ordre.

Alle visste om dette under krigen. Noe som selvfølgelig skapte en enorm frykt hos folk for hva det neste ble. Å leve i en slik situasjon gjør noe med oss alle.

LES OGSÅ: Huset var torturkammer og drapsåsted. Bli med inn, 75 år etter at Rinnan dro

Det Ukeadressas artikkel formidler om gledesrusen gir et godt bilde av tilstanden. Men det hele bildet vil aldri kunne formidles. De som ikke har opplevd denne maidagen vil ikke kunne forstå hvordan det var. Men gleden var også iblandet et sterkt sinne – ikke bare mot tyskerne, men like mye mot våre egne landsmenn som grovt hadde sviktet på flere måter – ved angiveri, terror og ikke minst massiv tortur.

LES OGSÅ: Opplevelser fra dagene etter okkupasjonen

Så forsøkes det i artikkelen å fremstille at anarkiet rådde. Anarki er et sterkt ord – en beskrivelse i vår dagligtale som inkluderer total mangel på styring. En situasjon hvor folk tar seg til rette på alle måter uten å bli hverken korrigert eller stoppet. Var dette Trondheim 8. mai? En fullstendig gal beskrivelse.

At noen forretninger som nazister uberettiget hadde bemektiget seg og tjent store penger på, bla. de som var fratatt jøder, fikk noen merker i form av ødelagte vinduer, er fakta. At noen tysktøser måtte tåle hånsord kan heller ikke benektes. Ja, selv vi gutter på Møllenberg løp etter en av disse og kastet småstein samtidig som vi tilgriset vinduene i flatbrødbutikken eid av områdets fryktede angiver.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Dette er så langt fra anarkiet som vel mulig. Bagateller i forhold til de handlinger som var utført under okkupasjonen. Utløp for et sinne over de bestialske forbrytelser som var begått på norsk jord.

Det er skrevet – og skrives fortsatt – mye om denne helt spesiell periode i vår historie. Det er lett å sitte i den trygge godstolen og kritisere handlinger som ble foretatt under krigen, og nå også i fredsdagene. Det ble sikkert gjort ting som skulle vært ugjort. Men det ser ut som kritikere og historikere glemmer hvilket samfunn vi hadde - et samfunn hvor den besettende frykten preget det meste. Det norske rettssamfunn hadde etter landsvikoppgjøret intet å skamme seg over.

LES UKEADRESSA-SAKEN: Allerede på ettermiddagen 7. mai våget ungene på Rosenborg i Trondheim seg ut i gatene med norske flagg, selv om det fortsatt myldret av tyske soldater i nabolaget.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter