Det skal bli spennende å se om politikerne og kommunene er opptatt av å prioritere de «sårbare barna» like mye etter tiden med korona, skriver debattanten. Her er kommunen representert ved kommunaldirektør Camilla Trud Nereid og kommunedirektør Morten Wolden.  Foto: Rune Petter Ness

De «sårbare barna» – eller «barn i en vanskelig livssituasjon»?

«Bry dere om barna», skrev oppvekst- og utdanningsdirektør Camilla Trud Nereid og kommunalsjef Eva Elisabeth Belboe i Adresseavisen for en tid siden. De er bekymret for de «sårbare barna», og Nereid har flere ganger siden understreket denne bekymringen og brukt den i argumentasjonen for ulike tiltak. Bruken av begrepet «sårbare barn» er brukt av både politikere og fagfolk i Trondheim kommune, men også nasjonalt av NRK-eksperter, Helsedirektoratet og regjeringen. Men er det et riktig begrep?

LES OGSÅ: Belønningen ligger i enden av regnbuen …

Begrepet «sårbare barn» har blitt hyppig brukt, når det argumenteres for at mange barn og unge har barnehage og skole som sin eneste trygge arena og trenger disse arenaene i tiden med koronautbrudd. To spørsmål reiser seg i denne sammenhengen: For det første bruken av begrepet «sårbare barn» og for det andre hvorfor det er så utbredt og sterk bekymring for disse barna akkurat nå?

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Ved å bruke uttrykket «sårbare barn» er det lett å knytte sårbarheten til en medfødt egenskap og subjektiv karakteristikk ved barnets væremåte og personlighet i stedet for å se dem som barn i familier i alvorlige og utsatte livssituasjoner, der summen av flere forhold og faktorer har betydning. Det kan være barn av foreldre med psykiske problemer eller rusproblemer, barn av foreldre med dårlig foreldrefunksjon, barn som utsettes for omsorgssvikt, mishandling eller seksuelle overgrep eller barn som lever under levekårsstress i familier med små økonomiske ressurser, arbeidsløshet, lav bostandard, sykdom, konfliktfylte relasjoner i familien, samlivsbrudd og/eller mange flyttinger. Barn som lever i slike kontekster behøver slett ikke være sårbare, og mange viser resiliens – eller på norsk – motstandsdyktighet. De klarer seg bra til tross for å leve i risikable omsorgsforhold og fungerer normalt under unormale forhold. Det er den vanskelige livssituasjonen som gjør disse barna og familiene utsatte, ikke at de har «sårbare» personligheter, egenskaper eller ferdigheter.

LES OGSÅ: Bry dere om barna

LES OGSÅ: Gamle soldater stiller ikke spørsmål. De gjør som de får beskjed om

Vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn er et av våre største samfunnsproblemer. Ikke alle barn har like trygge og gode rammer hjemme. For barn med en utfordrende hjemmesituasjon oppleves barnehagen ofte som en trygg plass å være med trygge omsorgspersoner rundt seg. Med stengte barnehager, skoler og fritidsaktiviteter har ikke barna lenger et fristed og trygge voksne som gir kompenserende omsorg, noe som kan oppleves som svært kritisk for mange barn. Barnevernet har fått langt færre bekymringsmeldinger etter stengningen av skoler og barnehager. Som følge av det store fokuset som har vært på barn som trenger ekstra omsorg bør vi stille spørsmål om hvor grensen går for å gi kompenserende omsorg i barnehage og skole/SFO, og hvor høy terskelen for å melde bekymring til barnevernstjenesten skal være. Trolig er det mange som i dag er bekymret for barn de har hatt kontakt med. Samtidig må spørsmålet stilles: Har barnevernstjenesten sterke og omfattende nok hjelpetiltak nok for disse barna. Og: Bør plassering utenfor hjemmet i fosterhjem og institusjon være vurdert oftere?

Det skal bli spennende å se om politikerne og kommunene er opptatt av å prioritere de «sårbare barna» like mye etter tiden med korona!

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter