Trondheim, Elgesetergate ved elgeseter bru. Fylkesordfører Tore O. Sandvik uttaler seg i Metrobusstrasse-saken. Foto: MARIANN DYBDAHL, Adresseavisen  Foto: Mariann Dybdahl

Elgeseter gate for framtida

Visjonen om Elgeseter gate var et tverrpolitisk initiativ med alle partiene fra Høyre til SV i Trondheim. Partiene stod sammen om å lansere ambisjonene for å ta Elgeseter gate tilbake til byen. Omgjøre gata fra en mur av trafikk, med smale fortau som få frivillig bruker til fots, til en levende del av byen, med naboer, folk på vei til og fra arbeid, et byintegrert universitet som syder av studenter og nyetablerte virksomheter som skaper byliv.

Dette var en krevende ambisjon, for samtidig med samlingen av Norges største campus, er dette hovedfartsåren inn til sentrum av et Trondheim med voksende befolkning og den sjuende mest trafikkerte strekningen i Trøndelag hvor fylkets største arbeidsplasser også ligger. Gata ivaretar en stor del av transportbehovet for både NTNU/Sintef og St. Olavs hospital, i tillegg til funksjonen som vei inn til sentrum sørfra.

LES OGSÅ: Meningsløst at noen fremdeles vurderer å bevare denne uinteressante fasaden

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Ikke riv skiten no igjen

Jugendgården i Elgeseter gate 30b er en av gårdene som ønskes revet.   Foto: Marianne Tønset

Gata skulle altså både åpnes for folk og ivareta et sterkt økende trafikkbehov samtidig som luftkvaliteten skulle bli bedre, klimautslippene gå ned og privatbilismen ikke øke. Men om det skulle lykkes, ville det være et hundreårsgrep som definerer byen. Ikke like gjennomgripende som Cigignon, men det ville integrere byen med campus og stadfeste Trondheim som Universitets- og kunnskapsby som inkluderer de tre «katedralene» på elvebredden, Gløshaugen og Lerkendal som et sammenhengende bymiljø hvor du kan bo, jobbe, studere, leve, leke, gå og sykle. For meg; verdens fineste campus. Samtidig som vi ivaretar transportbehovene for en by i vekst, en levende midtby og Trondheims særpreg og historiske verdi.

LES OGSÅ: Dårlig byutvikling å bevare de tre husene i Elgeseter gate

En vakker og ambisiøs målsetting, men også en svært krevende ambisjon da det ble lansert. Men så har regjeringen besluttet å samle campus, Miljøpakken har vist oss at vi kan håndtere befolkningsvekst uten at privatbilismen øker og vi har fått en Byvekstavtale med regjeringen som gir oss midler til å bygge om Elgeseter gate. Men, for det er alltid et «men» når man skal bygge i by; skal ambisjonene nås, må det knuses noen egg. Noe må vike og noen forutsetninger må nås.

LES OGSÅ: Han kjemper for å bevare jugendbygningene

Skal gata bli noe annet enn den muren av trafikk den oppleves som i dag, må gatebredden utnyttes, fortauene bli bredere og trafikken isoleres bedre fra de som skal gå og oppholde seg langs husrekkene. Enkelte steder er avstanden fra den sterkt trafikkerte gata og husveggen knappe to meter. Det inviterer ikke til byliv.

Skal folk fortsatt oppsøke midtbyen for handel og adspredelse – i tillegg til alle jobbreisene, kan ikke gata bli en sammenhengende trafikkork. Flere må gå og sykle, men byen kan ikke leve av bare de som er i gå- og sykkelavstand, så kapasiteten i kollektivsystemet må opp, samtidig som det fortsatt er plass til privatbiler og nødvendig varetransport, innenfor rammene av målet om null vekst i biltrafikken.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Kravet fra Staten for å utløse en statlig andel på 66 prosent for å bygge om Elgeseter gate, er knyttet til om det øker framkommeligheten for bussene, altså må kapasiteten i kollektivsystemet bli dokumenterbart bedre etter ombyggingen. Å bygge om gata for å ende opp med samme kapasitet som i dag, forsvarer ikke investeringen fra Staten. Dagens Elgeseter gate har kapasitet for å ta unna trafikkveksten i 4-5 år til, men så vil framkommeligheten i gata begynne å få problemer. Og når kollektivtrafikken går tregere sammen med biltrafikken, velger folk bilen. Det øker igjen presset på gata og den samlede transportkapasiteten inn til byen svekkes. Det er en vond sirkel.

Det kunne vært fristende å utsette ombyggingen av gata til etter at campus er ferdigbygd og kapasiteten i kollektiv- og trafikksystemet blir sprengt. Da blir problemene så åpenbare at beslutningene vil tvinge seg fram. Det finnes andre strekninger i byen vi kan bruke de midlene vi nå har fått fra staten effektivt for å øke framkommeligheten for bussene isteden, men ikke med samme «Kinderegg»-effekt som i Elgeseter gate.

LES OGSÅ LESERINNLEGGET: Er det greit å rive jugendperler?

I Elgeseter gate kan en omlegging av kollektivsystemet kombineres med en nødvendig oppgradering av det som er under bakken i gata, samtidig som gatebredden økes og gjøres tilgjengelig som en levende bydel, skjermet fra trafikken, men da bør det gjøres nå. Da kan prosjektet bruke pengene som er satt av for å øke kapasiteten i kollektivsystemet, parallelt med campusprosjektet og samtidig dra nytte av byens behov for oppgraderinger over og under bakken i gata. I tillegg vil det utløse midler for å tilrettelegge bedre for myke trafikanter, i tråd med byvekstavtalen med Staten. Da blir ombyggingen av Elgeseter gate et spleiselag. Alternativet blir fort at byen må betale en begrenset oppgradering alene.

Fylkeskommunen er kulturminnemyndighet. Det tar vi på alvor. Og undertegnede mener det er riktig med lange og demokratiske prosesser for å ivareta byens hukommelse og historie. Men opp igjennom historien har byen vokst ut av det skallet den hadde og skapt løsninger som vi i dag betrakter som verneverdige, selv om de i sin tid kanskje fortrengte andre kulturminner. Mange ganger har folkelig motstand likevel vunnet fram mot prosjekter på måter vi er takknemlige for i dag. Bakklandet er et strålende eksempel. Funksjonelle løsninger skal ikke alltid vinne, selv om de er godt begrunnet. Et nåværende nasjonalt eksempel på det er kampen for å beholde Y-blokka med Picassos illustrasjoner i regjeringskvartalet. De tre jugendhusene som det nå strides om i Elgeseter gate, har verneverdi. De er hverken Bakklandet eller Y-blokka, men de har verneverdi. Derfor er det riktig at byen diskuterer om de bør bestå.

LES OGSÅ: Jugendgårdene kan gi Elgeseter gate et løft

Vi har, etter nøye vurdering, funnet ut at de bør vike. Enkelte av dem har vært rivningsklare lenger enn jeg har levd, men det viktigste er at de står i veien for en større visjon. Ikke for mer trafikk, men for mer folk og et levende byliv. Bygninger har en viktig funksjon for byen, men viktigst er folk. Jeg mener de visjonene et tverrpolitisk flertall, som strakte seg helt fra Høyre til SV, hadde for litt over ti år siden, om å bygge om Elgeseter gate, senke trafikkmuren, integrere den som en levende del av campus og dermed byen – trumfer vernestatusen til disse byggene. Det er ikke alltid slik, men denne gangen er det slik. Trondheim vil fortsatt være en by med mange jugendhus, det er en stor kulturhistorisk verdi, men vi skal også være en by som åpner seg for framtida. En mer miljøvennlig og grønn by som åpner seg for folk i et byintegrert campus, rundt to av de største arbeidsplassene i fylket og et flott bo-område. Da må trafikkmuren som deler oss i Elgeseter gate senkes, og da må tre murbygg som har vært folketomme i mange år – vike for folk. Det er folka som det beste med byen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter