Unntaket i plan- og bygningsloven for vindkraft- og andre energianlegg bør oppheves, mener KS-leder Gram. Her er noe av Fosen vinds vindmøllepark i Roan sett fra Bessaker.  Foto: Morten Antonsen

Tina Bru må koble vindkraft på normal arealforvaltning

Olje- og energiminister Tina Bru skal gjenopprette tillit til vindkraftforvaltningen. Da må hun koble vindkraftutbygginger på det normale systemet som avklarer hvordan arealer skal brukes.

Før sommeren skal Stortinget behandle en melding fra Olje- og energidepartementet om konsesjonssystemet for vindkraft. Dette melder departementets egne nettsider. I lys av den pågående pandemien er dette meget raskt. Det gjelder også i lys av at en rapport fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om konsesjonssystemet ikke har vært på høring - selv om ingen andre enn NVE selv har vært med på å lage den.

KS forstår behovet for raskt å skape stabile rammer for forvaltning av vindkraft. Utålmodige utbyggere trenger svar og forutsigbarhet. Norge risikerer å miste investorer i fornybar energi. Samtidig vil vi påpeke at systemet for vindkraftutbygginger ikke er en sak som kan løses på lettvint vis.

Det er grunnleggende for debatten at vindkraft er et arealkrevende tiltak. Til nå er det gitt 88 konsesjoner for vindkraft. Antatt gjennomsnitt på konsesjonsområde per konsesjon er 20 km2. Det innebærer at 1760 km2 areal er omdisponert fra friluftsområder (LNFR) til bygge og anleggs-områder for vindkraft i kommuneplanen. Dette er over ti ganger mer enn det samlede industriarealet i Norge (168 km2). Det samlede by- og tettstedsarealet er, til sammenligning, på 1138 km2. Likevel blir ikke konsekvensene av endret arealbruk utredet på normalt vis for vindkraftanlegg.

Les også: Hvorfor får vi vindkraft vi ikke trenger?

Systemet for arealpolitikk er utviklet over tid.

Det er altså langt større områder som går med til vindkraft enn til både by-, tettsteds- og industriarealer til sammen. Det er således merkverdig at det er gjort unntak for normal areal-forvaltning av vindkraftutbygginger.

Arealpolitikk har alltid vært konfliktfylt. Sterke interessenter står ofte mot hverandre. Dette har vi i Norge jobbet systematisk med å håndtere i over 100 år. Den første bygningsloven ble vedtatt i 1924. Siden har det som i dag er plan- og bygningsloven vært jevnlig vurdert, bredt diskutert og justert ut fra omfattende lærings- og erfaringsgrunnlag på et krevende politikkområde.

Etter 1986 har prinsippet vært at alle avveininger mot krav i sektorlovverk skjer gjennom å behandle arealplaner etter plan- og bygningsloven. Dette sikrer viktige prinsipper knyttet til bærekraftig utvikling, rett til medvirkning og at sektorer og interesser kan samordnes. Det sikrer rettssikkerhet, relevant kunnskapsgrunnlag og folkevalgt styring. Veg, jernbane og transport, mineralutvinning, lufthavner, forsvarsanlegg og større industrianlegg er eksempler på at utbyggingstiltak derfor behandles etter plan- og bygningsloven. Vindkraftanlegg ble fra 2008 unntatt. Etter dette har konfliktnivået økt betydelig.

Les også: En vellykket klimaomstilling skjer ikke uten mer vindkraft

Begrunnelsen mangler. I 2008 vedtok Stortinget at akkurat vindkraftanlegg og andre energianlegg ikke skulle følge de alminnelige reglene i plan- og bygningsloven for arealplanlegging som alle andre sektorer i samfunnet forholder seg til. I lys av erfaringene fra det siste tiåret bør dette unntaket oppheves. Nå ser vi konfliktene eskalerer i så stor grad at rettssaker er på vei.

Løsningen ligger klar. Når olje- og energiministeren nå har hastverk med å gjenopprette tillit til norsk vindkraftforvaltningen er det derfor en åpenbar løsning. Systemet ligger allerede klart: Vindkraftanlegg må være avklart i kommuneplan før det bygges. Måten som for eksempel arealbruk i regi av mineralnæringen forvaltes på, er en naturlig modell også for vindkraftnæringen.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter