Kriseberedskap koster, men å ikke ha det koster oss alle mye mer i våre egne liv, skriver overlege Erlend Johan Skraastad. Her desinfiseres amulanser utenfor akuttmottaket ved St. Olavs Hospital.  Foto: Håvard Jensen

En planlagt krise

I en tid hvor det er blitt tatt drastiske grep i samfunnet for å hindre overbelastning og kollaps i helsetjenesten, er det nyttig å tenke over hvorfor vi er havnet i en slik situasjon. Da tenker jeg ikke på at selve pandemien har rammet oss, men heller på hvorfor det får slike dramatiske samfunnsmessige konsekvenser.

Alvorlige epidemier og pandemier har fulgt oss mennesker gjennom alle tider – og kommer til å fortsette med det.

Les også: Verden endres raskere enn du klarer å si «kjeks»

Hvorfor har ikke erfaringer fra lignende situasjoner gjort oss bedre forberedt? Vi sitter med teknologi, kunnskap og viten til å kunne forutsi hvordan slike krisesituasjoner vil utarte seg. Og vi vet med stor sannsynlighet hva det vil kreve av personell, utstyr og organisering til å håndtere det. Likevel sitter vi nå med alvorlige meldinger om kritiske mangler på helsepersonell, smittevernutstyr, respiratorer og intensivsenger. Dette er dessverre en planlagt krise.

Kriseberedskap er ofret for å optimalisere daglig planlagt drift. Det å sitte med lager av medisinsk krisemateriell er kostbart i en vanlig driftssituasjon. Det å ha «kalde senger» i sykehus er en merkostnad, det samme er det å ha ekstra kapasitet av helsepersonell. Derfor kvitter man seg med egne lagre av materiell, og skjærer ned på antall senger og ansatte i pasientbehandlingen.

Les også: To overleger advarer mot koronatester som selges over internett: De utnytter mennesker i en vanskelig situasjon

Våre ledere i helsesektoren er utvalgt, ansatt og verdsatt ut fra deres evne til å holde budsjetter og foreta effektivisering. Det er et konstant fokus på økonomi. Det å kutte utgifter og å foreta omorganiseringer for å utnytte kapasiteter til det fulle, trumfer alt i den daglige drift. Slik forsvinner den kriseberedskapen vi nå trenger.

Markedsprinsipper, mål – og resultatstyring og har vært den nye vinen innen helsesektoren. I et par tiår har denne tankegangen basert på New Public Management (NPM) fått styre reformer og omstillinger. Mye har vært nødvendig og nyttig, men man har endt opp med å sette økonomien som målet. Middelet er nå blitt målet. De som har tatt til orde for å opprettholde lagre av medisiner og utstyr, sikre antall senger og ansatte også til krisesituasjoner har blitt betraktet som negative katastrofetenkere og lite omstillingsdyktige.

Les også: «Det verste som kan skje nå, er at dere som trenger hjelp, er redde for å være til bry»

Takket være de omfattende samfunnsmessige grep som er tatt, så vil vi komme oss gjennom denne pandemien. Helsetjenestene kommer ikke til å knele, og befolkningen er sikret et godt helsetilbud. Men vi kunne fått til dette også uten de katastrofale konsekvensene vi nå ser for næringsliv, arbeidsplasser, utdanning og vårt sosiale samkvem. Vi kunne fått til ved opprettholde noe ekstra kapasitet av personell, areal og utstyr som vi vet trengs i tøffere tider.

Kriseberedskap koster, men å ikke ha det koster oss alle mye mer i våre egne liv. For det er det dette handler om: Å leve – ikke bare overleve.

Erlend Johan Skraastad er overlege ved St. Olavs hospital på anestesiavdelingen og i Redningshelikoptertjenesten. Han er tidligere fagdirektør ved Kongsberg sykehus, og har drevet med krise- og beredskapsplanlegging i mange år. Nå jobber han med en ph.d.-grad innen pasientsikkerhet ved NTNU.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter