Byantikvaren i Trondheims illustrasjon av hvordan Elgeseter gate 4 og 6 kunne ha blitt ved rehabilitering.   Foto: trondheim kommune/byantikvaren

Nostalgi etter bilens tidsalder

26. mars hevder Tore R. Jørgensen i Adressa, at Trondheim ikke har behov for de tre Jugendgårdene i Elgeseter gate, henholdsvis 4, 6 og 30B. Han mener det er faglig trist at arkitektstudenter tror det er miljøvennlig å rehabilitere byggene. Hvem bryr seg vel om at «noen få arkitektstudenter» på nytt tar opp kampen for å bevare disse «hjørnetennene», som neppe blir en «eksportartikkel å leve av etter oljealderen»?

LES OGSÅ: Reprise om Elgeseter

Vel, nå er det kanskje ikke det å sikre en fremtid når oljepengene tar slutt, som er motivet bak Miljøpakkens prosjekt i Elgeseter gate. Og heldigvis er det heller ikke premisset man setter for hvorvidt bygninger er verneverdige. Ironisk nok tar Jørgensen opp prinsippet om historisk ekvivalens som argument for å riving. Trondheim huser flere Jugendbygninger enn Ålesund, og i stedet for å se på dette som noe å bli kvitt, burde vi prøve bevare denne kulturarven. Å beskrive de aktuelle gårdene i Elgeseter som «uinteressante utstikkere» fremstår historieløst. Mathesongården er, som Jørgensen nevner, et flott minne fra sin tidsepoke, men riktignok et eksempel på Nybarokk, ikke Jugendstil. Ved å rive bygårdene og «gi gata et helhetlig preg, typisk for vår tid», som Jørgensen påstår, må én tidsepoke vike for en annen. Den modernistiske ordenen som ønskes fullbyrdet ved å etablere den 34 meter brede veien, representerer et utdatert ideal, hvor man tilrettelegger for mer biltrafikk, på bekostning av miljø og kultur.

Les også: Demonstrerer mot riving av gamle bygårder i Elgeseter gate

I en undersøkelse utført av Sintef kommer det tydelig frem at Norge bør satse på rehabilitering fremfor å bygge nytt. Selv «+hus» bruker 60 år før klimaregnskapet går i null. Med innstillingen om at bygg rives etter 100 år eller mindre, fordi de står litt i veien, hjelper det lite. Jugendbygningene har stått i over 100 år, og har dermed «innhentet» CO2-regnskapet. Det vil dermed være synd å ikke utnytte mulighetene her. Istandsettelse krever individuell vurdering av hver enkelt bygnings forutsetninger. Kommunen og eventuelle eiendomsutviklere burde derfor konsultere relevante faggrupper. Det er flere aktører som har uttrykt interesse for bygårdene. Hvis man ikke utforsker alternativene kan vi fort ende opp med noen ekstremt dyre trerekker, i bytte mot å miste viktige kulturminner.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Murgårdene i Elgeseter har stått til forfall lenge. Bygårdene skjermer bakgårdsrommene for gatens støy. Ved å rive og utvide veien, flytter man kun problemene et hakk lenger bak. Et par trerekker vil ikke kunne skjerme for forurensningen fra bilveien hvis man skulle legge til 15 meter ekstra. Ønsker man at «Elgeseter gate skal bli en urban gate der det er bedre å oppholde seg», som det står på Miljøpakkens nettsider, må man ta tak i det virkelige problemet.

Trafikken må utvikles kollektivt, ikke med en 36 meter bred vei inn i hjertet av Trondheim sentrum. Samtidig er gevinsten av riving usikker. Det er ikke lagt frem konkrete planer for hva som er tenkt for å erstatte jugendgårdene. Før man tar et valg om å rive historiske, verneverdige bygg må man i det minste være klar over hva man ønsker å bruke arealet til.

Saken blir etter alt å dømme avgjort av formannskapet etter påske.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter