Å stå utenfor i et stengt samfunn

Du har brukt opp trygden din, men det skal gå bra. Det finnes mattilbud hver dag i denne byen. Kjente fjes, mat som metter og kaffe som varmer. Hverdagen kan være tung, men den er kjent. Så stenges alle dørene. Gatene blir tomme. Det er mer enn en uke til trygd og du har ingen steder å gå. «Hold deg hjemme!» er oppfordringen. Ikke alle har et hjem.

Hva gjør det med oss når vi ikke lenger kan være sammen? Når vi ikke lenger kan nærme oss hverandre?

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Dagen etter pressekonferansen som endret alles hverdag, og det ringer på døren. Før jeg når frem til å åpne ringer det på igjen, etterfulgt av et spark i døra. Jeg åpner og møter et kjent fjes, men det er et nytt drag over ansiktet. «Alt er stengt og alle oppfører seg som om man er smitta!» tordner han. «Kom inn, så tar vi en prat,» sier jeg.

Vi holdt åpent den dagen Norge stengte. Samtalerom var byttet ut med møterom. Hvor det ikke lenger var møter, men rom for en prat, på hver sin side av bordet. Det luktet håndsprit i det kaffekoppen ble løftet mot ansiktet.

Begrens kontakt. Hold avstand. Hvordan skaper vi rom for alle i et samfunn der folk er stengt inne? Og stengt ute. Hva gjør denne avstanden med oss?

Les også: Hva er det som får enkelte til å bli såkalte besserwissere om koronaviruset?

Det er tvingende nødvendig at vi alle bidrar til å begrense smittefare. Å veie smittefare opp mot øvrig helsefare er en krevende øvelse. Til vanlig har vi jevnlig samtaler med mennesker som tidvis strever med å tro på at livet er verdt å leve. Når vi stenges inne, med alt vi har stengt inne i oss selv, vil det for mange være krevende å takle tilværelsen. Mange kjenner seg utenfor, selv innenfor husets fire vegger.

Måltider som metter mer enn magen, sier vi i Kirkens Bymisjon. For det gjør noe med folk å bli ønsket velkommen, å ta plass ved et bord og ta del i en prat. Å hilse på nye og nikke til kjente. Få en klem av noen som er glad for å se deg. Det gjør også noe med mennesker å få dette revet bort.

Utendørs deles det ut pølser i brød, matpakker og suppe i pappkrus. Et visittkort i lomma, til en kjent stemme når stillheten blir for øredøvende. Kontrasten blir stor når jeg åpner døren hjemme og blir møtt av mann og barn og et dekket bord. Jeg gir dem alle klemmene jeg brenner inne med.

La oss alle komme igjennom dette. La oss holde sammen, ved å holde avstand. La oss som kan, holde oss hjemme. La oss holde ut.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter