Dere må gjerne heie på oss!

Hvor surrealistisk kan det ikke bli? Vi har fått en situasjon som vi ikke aner hvordan utvikler seg. Vi planlegger ut fra «worst case», og blir urolig for hvordan skal vi klare takle det.

Siste uke har bestått av planlegging og beredskap for «worst case». Lederteam, tillitsvalgte og verneombud på enhetene har hatt ad hoc møter, og vi har kommet fram til gode løsninger og avtaler. For en gjeng! Vi har ansatte som skjønner alvoret, og som forstår hvor viktig det er at vi står sammen i denne unntakstilstanden!

Vi har ei ansattgruppe som er lydhør for, og respekterer, de bestemmelsene som blir tatt. Det er de som virkelig skal få prøvd seg i ukene framover.

Les også: Når samfunnet stenger: Hvordan beskytter vi de utsatte barna?

Sykehjemmene må forberede seg på å ta inn flere pasienter enn vi i utgangspunktet skal ha, det blir fortetting på rom, og vi må belage oss på at fellesareal må kunne brukes til syke mennesker. I en allerede presset hverdag og til dels marginal bemanning, skal ansatte håndtere ytterligere syke mennesker og under helt andre omstendigheter enn normalt.

Hovedoppgaven til oss i ledelsen er å kunne planlegge og legge til rette på best mulig måte i denne unntakssituasjonen, men belastningen blir stor ute i avdelingene.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Vi har også ansatte i karantene. Vi har ansatte som selv er utsatt. Vi har ansatte som har familiemedlemmer som er utsatt. Vi har ansatte som har barn de skal ta seg av. Vi har ansatte som blir bekymret og redd. Vi har ansatte som er redd for å smitte pasientene våre. Det de er minst redd og engstelig for, er seg selv. De er opptatt av at de må klare komme seg på jobb, gjøre den viktige jobben de skal gjøre, og de vet at de er så ekstremt viktige for at storsamfunnet skal klare å komme seg gjennom denne situasjonen.

Vi snakker om at vi må belage oss på doble skift, i verste fall ligge over på jobb for å kunne være tilgjengelig 24/7. Det er det som er vår virkelighet, 24/7. Og vi kan ikke sende hjem noen eller stenge for virksomhet - alle hjulene må gå!

Les kommentaren: Solberg var sent ute med koronagrep

På få timer på fredag rigget ansatte ved våre enheter for å ta imot ekstra pasienter. Snakk om dugnad! Renholdere stod klar med renholdsutstyr, driftsoperatør rigget møbler. Vi fikk sykesenger tilkjørt fra andre enheter, og pleiepersonell fikk gjort nødvendige faglige oppgaver for å sikre et godt mottak. De gjør det uten å mukke. Dette må til!

Ansatte blir omdisponert på timen for å gjøre en jobb der det trengs mest, og alle forstår at slik må det være. Det er en fantastisk dugnadsånd og vi bruker masse humor for å gjøre det beste ut av det.

Studenter, gamle vikarer og faste ansatte gjør seg tilgjengelig for å jobbe mer og mye til alle døgnets tider.

I verste fall har vi bare sett starten. Vi vet at dette kan dra ut i tid og det vil bli stor slitasje på ansatte. For at vi skal klare stå i dette er vi avhengig av at omverdenen heier på oss, tilbyr oss hjelp og har forståelse for at tjenestene blir annerledes enn de er i normaltilstand. En mager trøst oppi alt, er at det ikke er fare for inntektstap for oss som jobber i denne sektoren.

Hilsen fra ydmyke, stolte og litt engstelige enhetsledere ved helse- og velferdssentre i Trondheim.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter