Jeg er så takknemlig for at dere tok dere tid og brukte energi på meg, skriver Ida Mathilde Dahl Folladal Andersen om sine fosterforeldre.   Foto: privat

Ida (18): Fosterforeldre er redningen til et bedre liv

Det er ikke bestandig like «kult» å være et fosterbarn, et fosterbarn som noen ganger blir skjøvet til side. Den følelsen av å være spesiell og ikke passe inn har ikke bestandig vært en god tanke. En strøm med tanker, følelser og irritasjoner har stadig styrt hjernen i en motsatt retning og ført meg på en feil vei. Takket være den åpne hånden fosterforeldrene mine har vist meg, har jeg klart meg i dagens samfunn. De første årene var nedturene mye større enn oppturene, men de ga aldri gitt opp. Hver eneste dag har hånden vært der, og den vil alltid være der. Om det ikke hadde vært for dem, hadde jeg kanskje ikke vær her i dag. Det var de som var min hjelpende hånd, en åpen hånd som jeg ventet på å få.

LES OGSÅ: Vi har gjort noe grunnleggende galt i barnevernet i for lang tid nå

De tok imot meg uten å vite hva som lå spredd i tankene mine, de visste ikke hvordan jeg kom til å bli eller hvem jeg var som person. Men en ting var sikkert, de ville gjøre alt i sin makt til at jeg skulle bli et barn igjen fylt med glede. Starten var tøffest, da jeg ikke ga klemmer og skjøv meg bort fra folk. De visste ikke konkret hva jeg hadde opplevd, så de tok alt veldig sakte, for var det noe de hadde, så var det tid. Jeg husker veldig godt da min fostermor sa til meg: «Jeg er her for deg, ta tiden du trenger, jeg er alltid her, Ida.» Dette kom som et sjokk på meg, for noe slikt hadde jeg aldri hørt før. Dette ga meg en målbevisst tanke, en tanke der jeg skulle sette meg mål, mål for framtiden. En dag skulle jeg komme til henne og fortelle. Vi kunne sitte flere timer i sofaen uten å si ett ord, for det var jeg som skulle fortelle og hun skulle høre på. Takket være tiden din og personen du er, har du blitt med og skapt den jeg er i dag.

LES OGSÅ: Ny forskning om akuttplasseringer i barnevernet publiseres nå: Familieråd kan bidra positivt

Fosterforeldrene mine har vært foreldre, foreldre som man bare kunne ha drømt om. Om jeg har tøffe tider, blir fosterfaren min en psykolog og svarer på spørsmål og gir meg svar. Selv om han ikke er utdannet som psykolog, greier han dette meget bra. Han har kjempet for at jeg skulle klare meg selv og bli selvstendig. Fosterforeldrene mine har samarbeidet og tatt på seg ulike roller for at jeg skulle bli et fungerende menneske i dagens samfunn. De tok på seg ulike roller fordi de ville ikke blande inn flere systemer enn det vi var i. Var det noe vi hadde nok av, så var det barnevern som system, så flere system skulle jeg ikke innom. Når ting var på sitt verste, var ikke barnevernet der for å forklare eller samarbeide, tvert i mot. Takket være at fosterfaren min har vært verdens beste far og psykolog, mens fostermoren min har vært verdens beste mor og støtter, har jeg klart meg. Jeg er så takknemlig for at dere tok dere tid og brukte energi på meg. Så stoltheten ligger på dere og ikke på barnevernet.

LES OGSÅ: Byråkrati for barnets beste

For hvor var barnevernet da tiden var tøff? Når fosterforeldrene tar på seg et stort ansvar og tar over et barn, er det svært viktig med et tett samarbeid med barnevernet. Fosterforeldrene mine tok på seg mye av barnevernets jobb, fordi barnevernet verken var der eller spurte hvordan ting fungerte i fosterfamilien. Fosterfamilien min brukte mye energi på å forklare meg hvorfor og hvordan ting er slik som det er. Bytting av 11 saksbehandlere og sykmeldinger løftet ikke samarbeidet, tvert imot. At barnevernet verken hadde ressurser eller tid, er ikke en god nok grunn for at fosterheimen tok mye av ansvaret selv. Jeg ble sur på fosterforeldrene mine, når det var barnevernet jeg var sur på og skuffet over. Så hva barnevernets rolle egentlig var under denne saken, forstår verken mine fosterforeldre eller jeg. For hvor var dere i 2018 da jeg trengte dere mest, da dere skilte meg og min søster fra hverandre? Plutselig en dag var søsteren min bort, å ingen hadde en ordentlig samtale med meg.

LES OGSÅ: Regjeringen leverer ikke på utfordringene i barnevernet

At mine fosterforeldre skulle viderebringe beskjeder, var det verste jeg visste, for jeg ble sur på de som støttet meg mest. Om de i barnevernet hadde kunnet fortalt alt selv, hadde mine fosterforeldre spart seg for disse trasige dagene. Så jeg håper at de som blir fosterforeldre i dag, får et godt og tett samarbeid med barnevernet, om ikke vil dere klare det uansett, for det er det viktigste. Mange barn trenger fosterhjem, og det er deres åpne hånd som kan forandre framtiden til barn som ikke har det bra. Fordi vi fosterbarn vil elske dere som et hjem.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følels