Foto: Olav Olsen/Aftenposten

Har vi lært noe i det hele tatt fra Italia?

Etter å ha fått kniven på strupen, har norske helsemyndigheter bestemt seg for at Covid-19 epidemien er alvorlig. Det er legitimt at myndighetene ønsker å unngå panikk. Hittil har det imidlertid sett ut som om at angsten for angst har overskygget kampen mot dødelig sykdom. Det er nå kjent hva Italia har gjort av drastiske tiltak – hele Italia er avlukket og i karantene. Alle myndigheter har fulgt opp. Selv om tiltakene har kommet sent, har de kommet sterkt.

LES OGSÅ: Steng skolen i Trondheim, NÅ!

Vi to som skriver dette innlegget, har begge arbeidet store deler av livet i anestesi og intensivmedisin. Vi har sett hvor lite som skal til for å overbelaste kapasiteten. Professor Paolo Pelosi er leder av intensiv-avdelingen ved universitetssykehuset i Genova, Liguria i Nord-Italia. Erfaringene gir grunn til stor bekymring. Intensivavdelingene er så overfylte at man har måttet velge hvem som ikke kan få behandling. Det er slik helsevesenet må forholde seg i krig og det er en enorm belastning for leger og sykepleiere. Den eneste muligheten for at vi skal unngå dette i Norge, er at antallet smittede ikke stiger for raskt. Covid-19 er ikke en vanlig influensa – det er en dødelig sykdom.

Les om våre nye debattsider: Du har mye å glede deg til!

Norge er fortsatt i tidlig fase av epidemien. Begrensning av utbruddet er avgjørende for at helsevesenet skal kunne klare oppgavene. Vi gir derfor et sammendrag av erfaringene til en erfaren italiensk kollega. Kanskje noen blir redde når man blir møtt med disse realitetene. Angst kan være nødvendig for å skjønne hva som står på spill. Den som tror at man kan leve som vanlig i månedene fremover, tar feil. Skal vi hindre massiv spredning, må vi være villige til å endre adferd.

LES OGSÅ: Lege om korona-utbrudd: Folks tillit er vår kollektive vaksine

Pelosis erfaringer er sammenfattet her:

1. Covid-19 er ingen vanlig influensa.

2. 20-50 prosent av de blir infiserte, har behov for sykehusinnleggelse.

3. Dødelighet er ca 2-4 prosent som er svært mye høyere enn i en vanlig influensa.

4. Av de infiserte pasientene trenger 10-15 prosent intensivmedisin og de fleste må behandles med pustemaskin (respirator).

5. Dersom antallet syke fortsetter å øke, vil antallet pasienter som trenger intensivterapi øke til et slikt antall at helsevesenet ikke har kapasitet til å behandle.

a. Intensivsengene står ikke tomme når epidemien slår til. Pasienter med andre sykdommer skal også behandles: Pasienter med akutte skader, hjernesykdommer, infeksjoner, hjernehinnebetennelser, alvorlige lungebetennelser, hjertesvikt, blodforgiftning og sjokk som følge av infeksjoner etc. trenger intensivbehandling.

b. Kirurgi ved skader og akutte sykdommer kan ikke stanse. Noen av disse pasientene får komplikasjoner som må behandles på intensivavdeling dersom de skal ha håp om å overleve.

c. Virus angriper ikke bare eldre pasienter og pasienter som er svekket av andre sykdommer. Sykehusene mottar også yngre og tidligere friske pasienter.

d. Behandling av pasienter med lungesvikt som følge av Covid-19 tar lang tid. Dette reduserer turn-over i intensivavdelingene slik at det tar lengre tid før sengene kan brukes av andre pasienter.

e. Dødelighet hos pasienter med Covid-19 på intensivavdelingene er 60-65 prosent.

6. Det blir en stor økning i behov for organisering og for menneskelige ressurser – det er ikke overflod av leger og sykepleiere som er spesialister i intensivmedisin.

7. Covid-19 er svært forskjellig fra vanlig influensa. Det er ingen medfødt immunitet og det er ingen spesifikke medisiner og foreløpig heller ingen vaksine

8. Den eneste muligheten for at helsevesenet skal takle utfordringen - er å redusere hastigheten for utbredelse av smitte.

9. Konklusjon: Covid-19 krever oppmerksomhet og er en meget farlig fiende. Denne nye infeksjonen er ingen pest, men er et alvorlig problem – et meget alvorlig problem – både fra et klinisk synspunkt og for en helseorganisatorisk side. Vi må stoppe den – for enhver pris.

Alle må hjelpe til!

LES OGSÅ: Synne fra Skatval bor i Nord-Italia: Sønnen min har ikke vært i barnehagen på én måned

Vi må derfor tåle at livene våre forandres over de neste månedene. Hygiene blir nøkkel, men også at vi må være villige til å redusere vår sosiale aktivitet, redusere reiser og redusere kontakt med andre. Myndighetene har mye å ta igjen: De må gi klare beskjeder om hvordan man skal oppføre seg, gi instrukser om hvordan man lever i karantene, bor sammen noen i karantene, får man mat i huset etc.. Det er ikke å vente at små lag og foreninger skal kunne ta avgjørelser selv – kompetansen for smittespredning er ikke der.

Man kan undre om myndighetene har ventet på «italienske tilstander» før man ville skjønne alvoret. Til myndighetene – både lokale og nasjonale kunne man være fristet til å sitere konsul Cicero fra hans tale mot Catilina (år 62 før Kristus): Hvor lenge skal man tøye vår tålmodighet?

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter