Som barn flest leker barna ved Moria med det som er kjent for dem: Her er det geværsalver som fyres av i lufta med en pinne som lekegevær. Bildet er fra en reportasje i Adresseavisen tidligere i år  Foto: Richard Sagen

Vi feirer barnekonvensjonen mens barna dør på Europas dørstokk

Et barn døde i flyktningeleiren Moria på Lesvos. Han dør FORDI han bodde i Moria. 20. november er barnekonvensjonen 30 år, og vi skulle feire. Samtidig brytes den daglig ved at barn tvinges til å bli boende i den beryktede leiren.

Gjelder ikke konvensjonen for flyktningebarn?

De har en fortid de ikke orker tenke på, en hverdag uten innhold og en fremtid de ikke vet når kan begynne. Barna i Moria har nok med å overleve fra dag til dag. Det klarte ikke den 9 måneder gamle babyen som døde av dehydrering der sist uke. Fordi Europas ledere valgte å la ham bo der. Fordi de velger å lukke øynene for at barnekonvensjonen brytes daglig.

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen

Katrin Glatz Brubakk 

Konvensjoner er til for å sikre en gruppe spesielle rettigheter og ekstra vern. I dette tilfellet barna. Norge har ratifisert den og den står over norsk lov. Alle europeiske land har også ratifisert den og med det skrevet under på at dette skal prioriteres. I festtaler og høytidelige møter er politikere og byråkrater enige om at ungene er sårbare og trenger kloke voksne og gode systemer som gir dem dette ekstra vernet. At vi skal sikre deres fremtid ved å skape gode oppvekstbetingelser skjermet for krig og konflikt og med tilgang til utdanning og utviklingsmuligheter. Og flyktningebarna har til og med fått sin egen artikkel i konvensjonen. Det hadde vært fint om vi kunne feire.

Nå bør kaken sette seg fast i strupen på oss. Avskrekkings-politikken har strukket seg til små barns død.

LES HER: Adresseavisen var i Moria før dødsbrannen. - Det kommer til å skje en katastrofe her

I Moria bor det i dag nesten 6000 barn, over 1300 av dem enslige mindreårige. De bor i brakker, i sommertelt og noen av dem på gata. Vergene de skulle ha fått er det ikke nok av, så de fleste må klare seg uten. Uten noen som sikrer at nettopp de, som barn, får den ekstra beskyttelsen som konvensjonen – og med det alle europeiske politikere – har lovet at de skal få. Det er ingen der som hjelper dem til å forstå det som skjer. Til å berolige dem når de blir redde. Trøste når savnet blir stort. Eller gi dem en trygghet som gjør at nå kan de puste og begynne å leve. Alt det som må være på plass for at de skal kunne utvikle seg som unger bør.

Å bo i Moria er en blanding av å være på drift og å sitte i fengsel. Leiren ligger i et nedlagt fengsel, men piggtråden og vakttårnene er fortsatt der. Væpnet politi patruljerer og er det konflikt kommer tåregassen frem. Dagene er helt uten innhold. På tross av at barn gjennom konvensjonen skal sikres rett til utdanning, er det ikke noe skoletilbud i leiren. Noen få frivillige organisasjoner tilbyr litt opplæring i gresk og engelsk. Et avbrudd i en ellers monoton hverdag der alt handler om å holde ut, vente, bekymre seg. Men utdanning er det ikke.

LES OGSÅ: Steng Moria!

Man skal ikke dø av dehydrering i Europa. Likevel er det det som har skjedd. Fordi helsetjenestene ikke er der. Fordi rent vann ikke er tilgjengelig. Det har lenge vært en psykologisk krise for barna i leiren. Nå har den også blitt medisinsk. 80 – 90 prosent av barna i Moria kommer fra krigsområder. De forteller om bombing i hjemlandet, at de har mistet familiemedlemmer når selvmordsbombere har sprengt markedet i lufta og om seksuelle overgrep på flukten. Nå lever de i en leir der konfliktene mellom de voksne gjør at de er kronisk redde, de har mareritt og angstanfall. Barn ned i 2 års alder driver med alvorlig selvskading. Greske myndigheter har EN lege på 15 000 mennesker tilgjengelig. Nå dør barn foran øynene på oss. Ingen kan si at de ikke visste.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Er tilstrekkelig å ha et teppe å legge over seg når man skal sove, men ikke å ha hverken madrass eller tak over hode? Er tilstrekkelig å måtte lage maten sin ved siden av digre søppelhauger som stinker? Er tilstrekkelig å måtte stå 2 timer i kø for å kunne gå på do? Hvor går grensen for tilstrekkelig? Var det dette politikerne tenkte på da de signerte konvensjonen? Mange av barna i Moria lever uten tak over hodet. Og har de det, er det så trangt at ungdommene strever med å strekke ut beina når de legger seg. Fluene har festmåltid der barna henter vann og koker maten sin. Unger forteller at de spiser så lite de kan for å unngå å gå på do. De tør ikke, og stanken og det nedgrisete gulvet er ikke akkurat «tilstrekkelig levestandard». 100 mennesker deler på en do i Moria i dag og i dusjene er det iskaldt vann.

Så hva skal vi med konvensjoner når ingen gidder bry seg? Akkurat nå der ser det ut til at politikere og byråkraters rett til å gi blaffen i flyktningebarnas rettigheter trumfer alt. 30 år med barnekonvensjonen burde være en gledens dag. Internasjonalt samarbeid og beskyttelse av de mest sårbare er viktig. Men bare om man følger de regler man har gitt seg selv. Jeg har møtt mange av barna som fratas sine grunnleggende rettigheter og blir kvalm med tanken på feiring.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter