Under klimatoppmøte i Trøndelag stilte hun til debatt med blant andre Tore O. Sandvik (Ap), Ola Elvestuen (V) og Snorre Valen. I dette debattinnlegget skriver hun om hva slik oppmerksomhet kan føre til for unge debattanter.  Foto: Mariann Dybdahl

I mars fikk jeg min første hatmelding

Det startet sakte, med noen som ba meg holde kjeft. Men plutselig var det ikke bare én person.

I mars fikk jeg min første hatmelding, i forbindelse med skolestreiken den 22. mars. Siden da har mengden kommentarer og direkte meldinger på sosiale medier og direkte til mitt telefonnummer kun økt, i mengde og innhold. Men heldigvis for meg ble jeg fort vant til å håndtere hat og sjikane, og har i dag et nettverk som hjelper meg til å stå på bena sterkere enn noensinne.

Hedwig Thiery Aresvik  Foto: Kim Nygård

Dessverre er det ikke alle som har et slikt nettverk, selv om man engasjerer seg i en eller flere samfunnsdebatter. Det er derfor viktig at vi står opp for hverandre og strekker ut en arm, vær en hjelpende samaritaner, samtidig som vi aktivt jobber for å stoppe denne trenden med å drive med hets og sjikane, heller enn å komme med konstruktive tilbakemeldinger som er faktabasert og respektfulle.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Jeg tror ikke dagens debattrom forstår hva de selv skriver til andre, så jeg skal prøve mitt ytterste til å forklare hvordan det føltes for meg. Jeg var helt ny, helt fersk i gamet, og ble kontaktet av Adresseavisen for å snakke om klimastreiken i Trondheim den 22. mars. Jeg snakket om det jeg kunne, jeg turte å heve stemmen min. Jeg følte meg modig og sterk, at jeg hadde noe å si og at det jeg sa var viktig, som kongen på haugen. Men så begynte jeg å få meldinger. Meldinger i kommentarfeltet på Facebook, meldinger på nettsider, meldinger på messenger, meldinger på sms -fra fremmede ukjente telefonnummer.

LES OGSÅ: - De skriver at vi burde tatt livet vårt eller sultestreiket

Det startet sakte, med noen som ba meg holde kjeft. Men plutselig var det ikke én person. Plutselig var det flere titalls fremmede mennesker jeg ikke hadde hørt om. Fremmede mennesker som invaderte mitt privatliv, og som aktivt prøvde å fortelle meg at jeg var hjernevasket, for dum, ikke kunne noen ting, skulle holde kjeft fordi jeg kun hadde levd i 20 år og ikke hadde noen livserfaring å komme med, fordi jeg var en «ung liten pike». Meldinger av fremmede som brukte alle skitne triks i boksen kun for å påføre meg smerte. Følelsen av å ikke vite hva som skulle skje ble overveldende, og jeg ble ukomfortabel i mine sko. Jeg gråt utallige ganger for meg selv og til min mor. Alt mot, styrke og engasjement fløy ut av meg, og plutselig satt jeg der redd. Redd for å få vonde ord slengt i ansiktet mitt, for å møte på noen av disse menneskene ansikt til ansikt, og fly forbanna over at fremmede mennesker, og mennesker jeg kjenner, kunne si så masse stygt til meg og andre ungdommer.

LES OGSÅ: - Politikere og voksne, skjerp dere. Dere ødelegger fremtiden vår.

Det har siden dette blitt en hjertesak for meg å jobbe for at barn og unge skal få lov til å heve stemmen sin i samfunnsdebatten, uten å være redd eller kjenne på hat. Vi har alle en rett til å ta del i samfunnsdebattene. Og når min generasjon blir kalt fremtiden til Norge, må vi også ha lov til å forme den i nåtiden. For det er nettopp det det er, det vår fremtid, og den formes i vår nåtid.

SE DENNE: Ekspertene er ikke i tvil: Vi får mer skred. Styrtregn. Tørke. Skogbrann. Havstigning.

Da jeg gikk siste året på videregående skole, skrev jeg en oppgave som handlet om hvorfor man hjelper andre frivillig. I denne prosessen skrev jeg om noe som heter tilskuereffekten. Tilskuereffekten sier at jo flere som ser på, jo mindre sannsynlig er det for at du får hjelp. Et eksempel man kan bruke her, er om noen holder på å drukne. Om det kun er deg og den som drukner er det helt naturlig at man hjelper. Men om det er 100 mennesker på stranden og én som drukner i havet, vil alle tilskuere kun ta én hundredels ansvar. Dermed minsker sannsynligheten for at personen i nød får hjelp. Se for dere nå at det er en ungdom som drukner i hat på nett, og flere 1000 som ser på. Hvor stor sannsynlighet er det for at denne personen føler seg trygg nok til å skulle si sin mening igjen? Heldigvis er det mulig å bryte tilskuereffekten. For om bare en person klarer å bryte seg ut av tilskuereffekten, skaper dette en kjedereaksjon, plutselig øker sannsynligheten for at alle vil hjelpe.

LES OGSÅ: Flere unge enn eldre trondhjemmere mener det er viktig å stoppe klimautslippene

Jeg er målløs over den dårlige oppførselen som føres på nett i dag, og over ignoransen som svømmer i blodårene våre. Mobbing er mobbing, uansett hvem det kommer fra, og den som tier samtykker. Om vårt debattrom skal være trygt, må vi faktisk tørre å stole på at andre mennesker stiller seg bak oss. Vi må tørre å stå opp mot mobberne, og være sterk i vår sak. Er det én ting mobbere ikke klarer, så er det motstand basert på samhold og fakta i flertall.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter