Bildet er fra da statsråd Anniken Hauglie åpnet det nye SUA-senteret i Trondheim. Innleggsforfatteren mener byråkratiet fremdeles fungerer for dårlig.   Foto: Terje Svaan

Erfaringer som nyankommen i Norge: Det offentlige har en lang vei å gå

Blant innvandrere og innflyttere til Trondheim sies det: Du må bokstavelig talt «go through Hell» for å komme hit. Men la oss ikke skylde på Hell ved flyplassen i Stjørdal.

Bálint Téglásy 

Når man kommer som utlending for å jobbe i Norge, må vi registreres og få tildelt et såkalt D-nummer, basert på arbeidskontrakter og pass. Dette er et forståelig krav: Det er helt avgjørende for sikkerheten å vite hvem som er i landet og hvorfor. Det som høres enkelt ut, kan faktisk gjøres enkelt: I Sveits, for eksempel, vil ID-kortet bli utstedt under daglige åpningstider på kommunekontoret, etter presentasjon av nødvendige dokumenter.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Den norske stat har valgt en litt annen tilnærming: For det første er ansvaret fordelt mellom flere ulike organisasjoner: Arbeidstilsynet, politiet, skattekontoret, utlendingsdirektoratet (UDI) og servicesenteret for utenlandske arbeidere (SUA) sørger til sammen for at alle prosesser blir håndtert korrekt.

Man trenger D-nummer for eksempel for å åpne en bankkonto, leie bolig og betale skatt. Derfor ble jeg sendt av en boligutleier til en bank, som så sendte meg videre til Skattetaten, som så sendte meg til Statens Hus (!). Der fant jeg ut at søknaden om et D-nummer bare er akseptert sendt inn online. Det som startet som en bra tur for å bli kjent med byen, endte med noe som mer ligner en Kafka-prosess. Det viser seg at det likevel ikke finnes noen online-søknad for D-nummer, men bare en søknad for søknadsmøtet. Jeg valgte den tidligste avtalen, som var først om én måned.

LES OGSÅ: Nå etableres endelig «superkontor» for utlendinger

Mange ting kan og bør skje i løpet av en måned. Arbeidsgivere setter tidsfrister, lønn utbetales, nødsituasjoner kan oppstå. Ingenting er mulig uten et D-nummer, alle tjenester er utilgjengelige, og vi er også utelukket fra å ta universitetskurs, inkludert norsk og vitenskapelig kommunikasjon.

Det offentlige byråkratiet bør ikke være en flaskehals når det gjelder inkludering av nyansatte i arbeidsplassene deres. Mens jeg skriver dette leserinnlegget, oppdaterer jeg UDIs nettsider hvert 5. minutt. Jeg hørte nemlig fra en annen nyankommen kollega at nye avtaler blir satt opp tidlig om morgenen. Så siden klokken 05 i dag tidlig har jeg forsøkt å finne en avtale, så langt uten hell.

Les kronikken: Kompetanseinnvandring

Jeg vet ikke hvor mange og hvilke utlendinger som bør tas imot eller avvises i Norge - den avgjørelsen er det demokratiet som tar. Men jeg vet: I den stadig mer internasjonale konkurransen om kompetente ansatte og kapital er det viktig å posisjonere Norge som en stat som leverer gode, elektroniske tjenester.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter