Mens svevende drager og sperringer på tak skal hindre måkene i å hekke, er det lite fokus på hvordan vi kan hjelpe dem til å overleve, skriver Jenny Rolness i dette debattinnlegget.

Nesten alle måkeartene er i tilbakegang. Av de 10 artene som hekker i Norge er sju av dem på rødlista. Det gjelder blant annet de vanligste bymåkene fiskemåke, hettemåke og krykkje. Også bestandene av gråmåke og svartbak går tilbake.

Overfiske på særlig tobis har påført måkene næringssvikt, og rømt mink fra pelsdyrfarmer har mange steder vanskeliggjort hekkingen i skjærgården. Dette har ført til at måkene i økende grad er blitt urbane fugler som hekker på hustak og prøver å overleve på avfall.

Konflikten topper seg når måkeungene klekkes og voktes av foreldrene. Dette gir godt stoff til mediene, som ofte betegner måkene som «hissige og aggressive» når de passer på sine små. En urettferdig beskrivelse av det som alle foreldre burde kunne identifisere seg med – omsorgen for avkommet.

Måkelyder blir heller ikke så lett tålt, selv om det er menneskeskapt støy som preger miljøet vårt. Det er ikke måker eller annet dyreliv som er problemet i vår tid, men vår egen ødeleggende adferd. Det dør ut arter i et tempo som er nesten tusen ganger høyere enn naturlig.

FNs miljøprogram har estimert at det hver dag forsvinner mellom 150 og 200 arter på verdensbasis. Bare på Norsk Rødliste for 2015 er 2355 arter oppført som truet. Måker er blant artene som vi risikerer å miste i nær fremtid, hvis vi ikke får stoppet rovdriften på naturgrunnlaget, forurensingen, plastforsøplingen og vår egen eksplosive befolkningsvekst.

Mens svevende drager og sperringer på tak skal hindre måkene i å hekke, er det lite fokus på hvordan vi kan hjelpe dem til å overleve. Det trengs alternative hekkeplasser, usjenerte steder der måker kan mates og fremfor alt en holdningsendring.

Det er vi som har satt måkene i en vanskelig situasjon og det er vårt felles ansvar å hjelpe dem.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter