Du skal nesten ha magiske krefter for å klare å se og møte tretti elevers behov på seksti minutter. Det betyr to minutter per elev, skriver Anniken Sætre Ulvestad i dette debattinnlegget.

At jeg som student havnet på lektorutdanninga ved NTNU, var på mange måter en tilfeldighet. Etter å ha fullført et årsstudium i engelsk på Vestlandet med didaktikk og praksis på en ungdomsskole i Trondheim, var jeg imidlertid solgt. Hva kan vel være bedre enn daglig å omgås den blide, morsomme, motiverte og sprudlende generasjonen som bokstavelig talt er Norges framtid?

Dette var våren 2015. Nå, tre år senere med fullført bachelor i engelsk med kroppsøving som mitt andre fag, to år til ferdig utdannet lektor og med betydelig mer erfaring fra klasserommet, har jeg innsett at læreryrket ikke nødvendigvis er slik jeg hadde sett for meg at det skulle være.

Les også Trygve Lundemos kommentar: Nynorsk er viktigere enn brunost

Som lærer skal du ikke bare lære bort til dine elever, du skal være en omsorgsperson, en samtalepartner, noen ganger en psykolog og andre ganger skal du nesten ha magiske krefter for å klare å se og møte tretti elevers behov på seksti minutter. Det betyr to minutter per elev, samtidig som du skal være lærer og gjøre det en lærer skal gjøre i et klasserom – nemlig lære elever det læreplanen krever at du skal lære bort (minimum).

På NTNU har vi blitt fortalt at skolens overordnede mål er å lære elevene å bli gode samfunnsborgere som bidrar til det norske velferdssamfunnet. Spørsmålet er imidlertid hvordan vi skal klare det med den kunnskapen vi som lærere besitter.

Opptatt av debatt? Les også: Leksefri skole – en svært dårlig idé, men veldig behagelig for mor og far?

Personlig har jeg ingen utdannelse eller studiepoeng innenfor psykologi, jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe elever som ikke vil delta i kroppsøving fordi de har angst for å bli sett og dømt av andre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe de som rømmer fra det ubehagelige i stedet for å utfordre seg selv. Det eneste jeg kan si er: «Det er greit» eller «jeg forstår» og «men husk at det blir vanskelig å sette kroppsøvingskarakter hvis du aldri er med i timen».

Fordi karakterer skal liksom være det som bestemmer om eleven kommer til å bli en god samfunnsborger? I utgangspunktet ikke. Jeg skjønner at karakterer fra ungdomsskolen hjelper deg inn på din ønskelige videregående skole, og at karakterer derfra hjelper deg inn på ditt drømmestudie, men karakterer er hovedsakelig ingen målestokk på hvordan din framtid blir.

Mer debatt: Med stor fysisk kraft prøvde hun å klemme en diger svartsekk ned i åpningen

Jeg har til gode å høre om den sjefen som ser på kroppsøvingskarakteren din fra videregående når du er på jobbintervju. Eller engelskkarakteren din, for den saks skyld. Men det å rømme fra ting som er ubehagelig, eller å ikke våge å gå utenfor komfortsonen sin av og til – det tror jeg kan ha mye større innvirkning på hvordan du blir som voksen når du skal yte din plikt for samfunnet.

Er det ikke slike problemstillinger man burde ta tak i? Er det ikke slike ressurser man burde ha på en skole? Ressurser som kan hjelpe elever å utvikle seg når man støter på vanskeligheter. Vi trenger dyktige og kyndige personer som kan ta tak i det «utenomfaglige» på skolen, slik at lærere kan få gjøre det de kan – nettopp å være lærere.

Slik vil de også gjøre en bedre jobb og kanskje rekke å se sine tretti elever i mer enn to minutter i hver skoletime.

Hør våre kommentatorer og gjest Lasse Berre snakke om trøndersangen, fotball-VM og Arbeiderpartiet

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten