«Burde vi ikke bare ha gjort ham også til prins, fordi han er da virkelig elsket som en? Han er myteomspunnet som en, han er like kjekk som en» skriver Kemma Johanne Hagen i dette debattinnlegget.

I 2001 fikk Norge endelig en kronprinsesse, vår kronprins Haakon hadde funnet en tilkommende, og bryllupet møtte alle våre forventninger om et kongelig stort bryllup.

Kronprinsesse Mette-Marit hadde omsider vunnet våre hjerter etter at en tids ryktespredning, og tabloidene brant nesten opp av historier av mer eller mindre sann karakter, og vi husker vel alle hvordan hun vant våre hjerter når hun på direktesendt tv la alle baller for all tid døde, med den tårefulle talen hun holdt.

Les også: Mette-Marit bruker sønnens 20-års dag til å ta et oppgjør med norsk presse

Ble akseptert

Hun ble akseptert da, hun ble omsider tatt inn i våre hjerter. Hun var en annerledes kronprinsesse, og hun og ikke minst, hennes lille sønn, Marius, trollbandt oss.

Ingen europeiske kongehus hadde en kronprinsesse med et barn fra før, og her måtte vi lede vei. Både kongen og vi måtte tenke litt annerledes. Både Mette-Marit og den gang, lille Marius var kommet for å bli, og vi slapp dem inn, og vi tilga, gode og tilgivende nordmenn som vi er. I god norsk stil, så får alle en sjanse til, her hos oss.

Opptatt av debatt? Les også: Vi er tre jenter som kom hit for å bli kloke, men Trondheim så ikke ut som en klok by dagene etter 17. mai

Uten forbilder

Men gjorde vi egentlig det? Fordi når vi slapp inn henne, burde vi ikke egentlig også slippe inn ham? Posisjonen til Marius er unik, sammenlignet med alle andre i de europeiske kongehus, og her hadde vi en sjanse til å vise hvor gode og romslige nordmenn vi er, så hvorfor rommet de gode intensjonene bare henne, og ikke ham? Burde vi ikke også tatt ham til oss?

Mediene i dag koker jevnlig over av nyheter om den litt ambivalente prinsen, som egentlig ikke er en prins. Hvorfor ble han egentlig ikke det? Fordi man må være født prins? Men moren hans er jo ikke født prinsesse, eller kronprinsesse for den del, så hvorfor kunne vi ikke sørget for han også?

Historiene som verserer i media i dag går stort sett ut på det samme. Den unge mannen forsøker også å finne sin vei, der han ikke har noen forbilder, ensom i sin posisjon som han er.

Mer debatt: Man rekker ikke både å levere barn i barnehagen og komme tidsnok på jobben hvis man skal reise kollektivt

Vi dømmer

Og vi dømmer. Vi dømmer og vi dømmer, vi som står utenfor og ikke aner hvordan det er å være prins, men likevel ikke helt prins. Han viser seg i media, men han vil ikke være der. Han er medlem av kongefamilien, men så er han likevel ikke det?

Det er jo ikke rart at den unge prinsen er ambivalent, når vi har vært så ambivalente mot ham. Burde vi ikke bare ha gjort ham også til prins, fordi han er da virkelig elsket som en? Han er myteomspunnet som en, han er like kjekk som en, og han gjør alle de andre tingene som prinser gjør. Han henger med vennene sine og har sommerferiene sine sammen med de andre i kongefamilien, som han er medlem av, men likevel ikke.

Jeg mener at en prinsetittel, om enn en symbolsk en, ville vært på sin plass. Så gode nordmenn som vi er, og om vi virkelig er så romslige, så burde jo dette virkelig ikke vært et problem. Jeg tror også den unge prinsen ville fått det lettere da; la skuldrene senke seg, og all denne ambivalensen ville tatt slutt. Kanskje han til og med kunne blitt en ressurs for det norske kongehus?

For vi er da gode nordmenn er vi ikke? Eller er vi i dette spørsmålet like splittet som den lille ambivalente prinsen?

Hør våre kommentatorer snakke om NRK-streik, flukt fra Ap, turismens problemer, VM på ski og siste nytt fra Cannes

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter