«- Åh! Hva er dette styret? spurte jeg. - Det er dugnad, det må ryddes!» skriver Ramon Keko i dette debattinnlegget.

På balkongen, i hengekøya med en aperitiff i hånda og fordypet i en diktsamling, jeg hadde det bra. Plutselig, som lyn fra klar himmel, dukket naboene i borettslaget opp med raker, hekksaks og helt rene hagehansker. En ekte bataljon! På under fem minutter var de overalt: selv under balkongen min, hvor en fyr drev og røsket bort noen få stakkars blader på plenen, mens en annen kuttet friske grener av en svakelig busk som ikke hadde gjort noen fortred.

- Åh! Hva er dette styret? spurte jeg.

- Det er dugnad, det må ryddes!

Rydde hva? Hvorfor? Et privat firma forurenser allerede luften fire eller fem ganger i året med sine fryktelige bladblåsere, men det er visst ikke nok: det må tilsynelatende være så rent som toalettene i det kongelige slott om morgenen på 17. mai.

Jeg prøvde å forklare naboen min den viktige rollen døde blader (i rimelig mengde) spiller for regenerering av jorden og som næring for småkryp, men han hadde allerede gått videre. Lenger borte drev andre ivrig på med å luke bort litt ugress som hadde lyktes med å vokse uten å forstyrre noen: Nok et slag mot det biologiske mangfoldet i byområder (og etterpå blir vi overrasket over den drastiske nedgangen i antall insekter og fugler).

LES OGSÅ DET FØRSTE INNLEGGET: Hei du Tesla-sjåfør, som stoppet midt i rundkjøringen og kjeftet på meg

Et glimt av håp ved hekken på parkeringsplassen der muntre barn plukket opp strimler av plast som hadde havnet på bakken. Endelig noen som forsto hva som er det virkelig skitne der ute. Helt til de voksne kom og serverte dem et deilig glass fortjent saft ... i plastglass. Fortvilelse.

Plenen: det biologiske mangfolds fiende. Problemet i borettslag – jeg snakker om mitt, men det er gjelder også for andre, tipper jeg – er ikke de få bladene som ligger på plenen, men diktatet om ren plen. Problemet er ikke trærnes greiner, men besettelsen om å beskjære dem, og beskjære dem på en hvilken som helst måte.

Å beskjære en plante er å begynne å drepe den sakte. Ingen beskjæring er bra for treet, verken for dets helse eller for dets estetikk, spesielt når det gjelder drastisk beskjæring eller å kappe toppen av det. Som den anerkjente franske botanikeren Francis Hallé sier: Trær ber bare om én ting: å få være i fred.

Det bør bemerkes i forbifarten at trær gir miljømessige og helsemessige fordeler som ofte langt overgår de trivielle grunnene til å kappe dem ned. Til slutt, den dagen borettslaget begynner å snakke om felleshager, urbant hagebruk og urban skog, når vi bestemmer oss for å lage seriøse landskapsplaner som tjener estetikken og det biologiske mangfoldet, vel, da blir jeg gjerne med på tre dugnader hver uke. I mellomtiden, om du tillater, vil jeg servere meg en drink til og fortsette å lese diktene mine. Det er mer økologisk.