"Hva foregår i «Helse Midt–Norge» i denne saken? Skal det raskt på plass et enda bedre tilbud?" skriver Harald Kr. Jære i dette debattinnlegget.

27. juni kunne en lese i Adresseavisen at Malvik kommune frykter for hundre arbeidsplasser om Betania legges ned.

Betania eies av Lukasstiftelsen, og her har det gjennom 70 år vært drevet med rehabilitering av pasienter over et ganske vidt spekter. Det gjelder både psykisk og fysisk helse.

Beskjeden til de ansatte kom nærmest som lyn fra klar himmel uten særlig beskjed om hvorfor, annet enn ordet «anbudskonkurranse».

Les også: Mister rehabiliteringstilbud

Var pasient

Grunnen til at jeg skriver er at jeg føler meg «innafor» i den forstand at jeg var pasient her i to måneder i vinter etter en benamputasjon. Nylig var jeg tilbake noen dager for tilpasning av ny protese.

Protesebrukere er livstidspasienter. Personellet her er like trivelige og profesjonelle som før, trass i dystre fremtidsutsikter, både for seg selv og ikke minst for pasientene.

Når jeg spør er det ingen som vet noe om fremtiden. Det sier ikke så rent lite om prosessen som foregår – eller er den allerede over i all hemmelighet? Jeg tenker at jeg var heldig som måtte amputere i 2017, og ikke i 2018.

Les også Siri Wahl-Olsens Signert-kommentar: Hilsen fra en motvillig pensjonist

Hva skjer?

Hva foregår i «Helse Midt – Norge» i denne saken? Skal det raskt på plass et enda bedre tilbud? De bør i det minste være synlige på banen i en så viktig sak.

I dette innlegget forholder jeg meg til de pasientene som har måttet amputere, det vil jeg påstå at jeg vet mye om! De kommer per i dag helt oppe fra Senja.

Akkurat nå er det bortimot ti pasienter her i denne kategorien. Antall pasienter varierer selvfølgelig. For oss som er amputerte kreves helsepersonell med lang erfaring og spisskompetanse for å komme oss videre i livet.

Fikk du med deg denne?: Jeg holdt på å sette brødskiva i vrangstrupen da jeg så at sang er fjernet fra skolens nye grunnlov

Min historie

Min personlige historie, erfaring og mening er følgende: Åtte dager etter at spesialister på St. Olavs hospital amputerte benet, var jeg heldig å få plass på Betania. Her ble jeg tatt godt imot av hyggelig og kompetent personell; leger, sykesøstre og fysioterapeuter.

Da såret var grodd kom det ortopedingeniør fra Trøndelag Ortopediske Verksted for å ta avstøpning til protesen.

Uka etter kom han tilbake med protesen. Han og flere fra Ortopedisk Verksted er på Betania hver uke for nye pasienter, og proteser må stadig justeres, spesielt de første uker og måneder.

Opptatt av debatt? Les også: Nyhavna er for verdifull til å erstattes av rikmannsboliger

Små avstander

Innen en radius på mindre enn to mil ligger både sykehus, verksted og behandlingssenter. Det er veldig viktig!

Min erfaring er at nettopp de små avstandene er helt avgjørende for å ha et komplett tilbud som er til alles beste, først og fremst for pasientene. Man er ikke akkurat i form til lengre drosjeturer i denne fasen.

Skal man komme seg videre i livet er kvalifisert personell med lang erfaring avgjørende fra først til sist.

Mer debatt: Det er ingen tvil om at Wiseth har fått med seg det vesentlige

Bygge kompetanse

Det vil ta mange år å bygge ny kompetanse et annet sted. Ute i kommunene finnes det verken plass eller kvalifisert personell for denne typen pasienter.

Skal dette fungere er det avgjørende med KORT AVSTAND mellom sykehus, rehabiliteringssenter og ortopediske verksteder. Det har vi nå, så det er ingen grunn til å rasere det vi allerede har!

Vi lever lenger enn før, så kapasiteten på gode behandlingssentre må heller økes, for all del ikke legges ned! Det er på tide at Helse Midt-Norge forteller oss hva fremtiden blir.

Hør våre kommentatorer snakke om situasjonen etter valget, Oslo-pressens DAB-fortvilelse og regjeringens nikab-forslag

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Betania: «Æ har bærre løst te å legg i vei sjøl, mæn de får æ itj!» sier leggamputerte Judit Aagård fra Flatanger, assistert av fysioterapeut Vilde Ottestad. Foto: Harald Kr. Jære