«Sjansen for at DU som sitter trygt ved en skrivepult vet hvordan dette føles for en jobbsøker som meg er veldig liten» skriver «Fortvilet arbeidssøker» i dette debattinnlegget.
Kjære arbeidsgiver! Vet du egentlig hvordan det er å være arbeidssøker? Vet du hvordan det er å søke på jobb etter jobb etter jobb, og ikke få et eneste positivt svar?
Vet du hvordan det er å søke etter flere titalls jobber, og bare ha en deltidsjobb som ikke dekker husleie, mat og alt som gjør livet verdt å leve?
Hvordan det er å ikke få komme på et eneste intervju?
Les også: De unge må gis mot og mestring på veien til arbeid
Hvordan kan du vite?
Sjansen for at DU som sitter trygt ved en skrivepult vet hvordan dette føles for en jobbsøker som meg er veldig liten. Og hvordan kan du vite at jeg ikke kan gjøre en helt fantastisk jobb når du ikke engang vil intervjue meg? Min søknad og CV vil ikke nødvendigvis fortelle hva slags person jeg egentlig er. Noen må man faktisk møte og intervjue for å se om de passer til jobben.
Kanskje du er en av dem som har hatt flaks og slapp å leve på 45 prosent jobb, og hver eneste måned ha for lite penger til livets opphold? Kanskje du slapp å søke på flere titalls jobber uten hell, og unngikk å bli mer og mer deprimert og føle deg ufattelig verdiløs og talentløs?
Hvorfor vil du ikke hjelpe meg? Er jeg ikke verdt å bruke tid på? Er jeg så ung og uerfaren at du tenker jeg ikke har noe å tilby? Hvordan vet du det før du har snakket med meg, eller lest alt på både CV og søknad?
Opptatt av debatt? Les også: Jeg har svart belte i å være mamma og merker en stadig større etterspørsel etter godis
Hva skal jeg gjøre?
Så kjære arbeidsgivere der ute: Hva skal jeg gjøre?
Jeg er ung og har lite erfaring, men jeg har en utdanning, er initiativrik, nøyaktig, hardtarbeidende (hvis jeg får sjansen) og utadvendt.
Hva skal jeg gjøre for å få meg en fast 100 prosent jobb? Hva er det som skal til for at akkurat jeg skal bli attraktiv for akkurat deg?
Jeg tar gjerne imot tips, slik at jeg kan slippe å gå tom for penger før det har gått to uker etter lønning og slippe å leve på foreldrene mine?
Mer debatt: Uansvarlig å la barnetogene samles i byene 17. mai
Følelsen av å ikke være verdt noe
Det finnes faktisk ikke noe mer nedverdigende og deprimerende enn å ikke kunne bli med på aktiviteter som mine venner drar på, og måtte dra hjem til mine foreldre for å få et gratis måltid når man er snart 26 år gammel.
Følelsen av å ikke være verdt noe, aldri komme i betraktning, aldri kunne kjøpe seg noe, aldri delta på noe, aldri reise på tur, alltid sitte hjemme og føle at livet går fra deg, den følelsen er nesten ikke til å takle!
Hør våre kommentatorer snakke om Ap-krisen, tigging og media som nyttige idioter.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter