«Jeg synes ikke at man burde streve etter en normal» skriver Marte Marie Hansen i dette debattinnlegget.
Det er ikke til å legge skjul på at jeg føler at kroppen min har forandret seg veldig det siste året. Jeg la på meg ganske mye under graviditeten, og en god del sitter fortsatt klistret på kroppen. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg ikke den jenta jeg føler meg som på innsiden, og for hver gang jeg ser meg i speilet blir selvtilliten min svekket litt. Det er slik jeg føler det, og jeg har valgt å være fullstendig ærlig om det.
Les også: Marte Marie ble blogget som liten - nå gjør hun det samme selv
Var kjempesprek
Grunnen til at jeg føler meg så dårlig er at jeg bare for ett år siden var kjempesprek, og ikke langt unna mitt livs beste form. Jeg var ikke så veldig opptatt av hvordan jeg så ut, jeg var mer opptatt av hvordan formen min var. Jeg sprang fem km hver dag uten problem og spilte håndball fire gang i uka. Jeg elsket det, men tok det likevel litt for gitt. Det å klare å gå trapper og gå til butikken uten å bli andpusten er noe jeg savner veldig.
Når jeg ser meg selv i speilet og ser de 20 kg ekstra er det ikke nødvendigvis utseende som plager meg. Det er den konstante påminnelsen om at jeg ikke lenger er den jeg en gang var.
Les også: Det koster å snakke om barnet man ikke greier å lage selv
Strever etter å være bedre
Jeg har tenkt en del på dette i det siste, og funnet ut at selv om jeg føler meg veldig annerledes enn den jeg en gang var, er det helt sikkert mange som strever etter kroppen jeg har og den formen jeg er i.
Vi mennesker er slik at vi hele tiden strever etter å være bedre, og altfor ofte sammenligner vi oss med andre. Jeg tenkte at selv om jeg ikke kjenner igjen meg selv, så burde jeg lære meg å like den kroppen jeg har og trives i den formen jeg er i, i alle fall til jeg har kommet meg tilbake til der jeg en gang var.
I stedet for å sammenligne meg med alle andre tenkte jeg å regne på en BMI-kalkulator for å få bekreftet at jeg ikke er feit, selv om jeg veier litt mer enn jeg gjorde for ett år siden og ikke føler meg i toppform. Jeg søkte en liten bekreftelse på at jeg er god nok, selv om jeg ikke lenger er den samme.
Les også: Jeg forstår ikke hvorfor 12 år gamle gutter roper av full hals at de hater byen min
BMI-tabell
En tabell dukket opp, og ettersom hvilken BMI du har er du ifølge oversikten enten undervektig, normalvektig, overvektig, har fedme, fedme 2 eller fedme 3. Når jeg var på mitt tyngste gikk jeg under kategorien fedme. Nå går jeg under overvektig.
Jeg er fortsatt et stykke fra å være normalvektig. I alle fall ifølge denne kalkulatoren. Ah, jeg kjenner at jeg blir så frustrert over at det ligger slike kalkulatorer ute på nett der hvor hvem som helst kan gå inn og regne, for så å få slengt tilbake at de ikke er «normale» bare fordi de ikke veier så og så masse.
Jeg er sikker på at BMI er nyttig i mange tilfeller, blant annet i bruk i helsevesenet. Men når kalkulatoren ligger tilgjengelig på nett for hormonelle nybakte mødre å se, for ikke å snakke om barn og ungdom i en viktig vekstperiode, synes jeg det har skjedd noe alvorlig galt en plass i systemet.
Jeg håper for guds skyld at ingen leser dette og går inn for å regne ut sin egen BMI, for hensikten med innlegget er nettopp det motsatte. Vi må lære oss å trives som den vi er, uansett om vi er noen kg over eller under «normalen».
Alle er forskjellige, er det ikke det som er normalt, da? Man skal selvfølgelig gjøre sitt beste for å være i god form, men jeg synes ikke at man burde streve etter en normal.
(Innlegget ble først publisert på martemarieh.blogg.no)
Hør våre kommentatorer og gjest Marianne Meløy snakke om kunstens kår i Trondheim, ny meningsmåling og påskekrim.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
